«Silver linings playbook»: Amerikansk romantisk drama. 2012. 2 timer. 11 år. Regi: David O. Russell. Med: Bradley Cooper, Jennifer Lawrence, Robert De Niro, Julia Stiles.
Av grunner som antakelig bare antropologene kan finne svar på etter at denne ukritiske kulturperioden er forbi, har en masse folk fått det for seg at det er rørende å se Bradley Cooper som psykiatrisk pasient. Bradley Cooper er en 38-årig aksjemeklersønn fra Philadelphia, han debuterte som Jake i «Sex og singelliv» i 1999 og ser ut som Steve Guttenbergs party-maske. Cooper kan selvsagt ikke for at han ser ut som han gjør. Ikke en gang foreldrene kan lastes, sjøl om de har levd av å lure folk og måtte regne med Guds straffedom. Men saken er i alle fall at Bradley Cooper ser utrolig dum ut. Uansett hva man gjør med mannen gir han inntrykk av at hjernecellene rant bablende ut gjennom en øregang som ble utvida da cementbilen kjørte gjennom den. Derfor passer han godt i filmer som «Hangover». Han passer å ha folk som Zach Galifianakis ved sin side, for Zach kan få kuftekledde biologilærere i stygge Obs-sandaler til å se kloke ut.
Bradley Cooper skulle ha spilt i «Politiskolen 13». Han er den nye Matt McCoy.
I «Silver linings playbook» er Cooper en hysterisk fyr som av uforståelige grunner kommer hjem fra psykiatrisk sykehus til pappa Robert De Niros hus. Han vekker foreldrene på natta med storøyde falsetter fordi han er oppbrakt over den triste slutten i en Hemingway-bok, og han lider så stabilt bipolarisk at man skulle tro at psykiaterne ikke ville ha funnet ham frisk nok til eget busskort om Harald Stanghelle forlangte det.
Men det har de altså gjort. Den bipolare skremselsfiguren jogger i søppelsekk og vil ha kona tilbake, siden han er frisk. Det er forferdelig å se på. Ikke forferdelig i betydningen rørende, men forferdelig i betydningen «Shrek var en troverdig rollefigur».
Regissøren David O. Russell er mannen som laget de stilige filmene «Tre konger» og «I heart Huckabees». Han må ha gått på en smell, for «Silver linings playbook» er filmatisk formulert med den trøstesløst oppkvikka kaffedrikker-delen av hjernen som skildrer psykotiske lidelser ved å rette kameraet mot urolige hender. Filmen hans består av triste, gammeldagse Rainman-klisjeer, og Cooper er som antydet ingen Dustin Hoffman.
Inn i filmen kommer Jennifer Lawrence. Lawrence ble det nye grine-ikonet etter sosialpornoen «Winter's bone», så alt hun gjør, er bra. Hun har den klassiske nevrotiker-rollen som på en måte redder filmen bort fra all den utilsikta komikken. Neida, hun er ikke troverdig. Jennifer er også filmrar. Men hun er det uten hoiing, hun spiller smågal nabolags-plage med en slags klassisk verdighet. Som om hun var Jill Clayburgh og en fri kvinne. Som om hun var Diane Keaton i ubalansert svart hvitt. Jennifer ble gal fordi ektemannen gikk ut for å kjøpe sexy undertøy til den seksuelt likegyldige kona si, og han ble påkjørt av en bil. Han døde. Det er her vi antakelig ikke skal si haha. For dama ble skeiv og irrasjonell og vil bare fornikere sin sorg i hytt og pine, sånn som jenter på tablettkurer ofte vil fordi de føler farmasøytene har overtatt ansvaret.
Filmen står lenge stille som en vingeløs humle. Jeg vet at humlene brummer med vingene sine, men denne støyer faktisk som når irritabel tarm-syndrom får folk til å sette på høy rockemusikk når de går på do. «Silver linings playbook» snakker oppå hverandre hele tida, som om den parodierer hurtigspola formiddagssåpe. Cooper hyler som en elendig Dylan-imitator, Lawrence gneldrer, De Niro har den stressa komediestemmen sin på, og det er ikke moro.
Så kommer poenget. Det er pinligere enn om Bipolaren Pär skulle ha røpet at han ble rar fordi han ble misbrukt av naboens lama. De to utadvendt syke hengir seg til selskapsdans, slik Richard Gere og Jennifer Lopez gjorde i Geres dårligste film noensinne, «Skal vi danse?`»
Dansinga frigjør dem. Ikke før har den gale Cooper lært seg fire ufikse fjærflaksetrinn, så opptrer han som verdens mest diplomatiske ekslærer og skjønner alt om kjærligheten. Dette har en mann som heter Matthew Quick skrevet i romanen sin. Han burde ha fortsatt som kelner.
Da Bradley dansa, starta jeg virkelig hurtigspolinga. Det får være grenser for hva et følsomt sinn skal utsettes for.
For historikerne: Julia Stiles er den stiligste skuespilleren i denne filmen, og det pleier hun å være.