Drama
Paradis – Håp
(Paradies: Hoffnung) Regi: Ulrich Seidl. Med: Melanie Lenz, Verena Lehbauer, Joseph Lorenz, Michael Thomas. Frankrike/Tyskland/Østerrike. 1 time 31 minutter. Aldersgrense: 15 år. Egnethet: Voksen.
Mens mange menn ifølge Ulrich Seidl synes at hans Paradis-serie er ekkel, gjenkjenner kvinner temaene han drøfter. Nå avsluttes trilogien med historien om en overvektig tenåring som blir håpløst forelsket.
Tråder knyttes sammen: Før Teresa dro til Kenya på sexferie (Paradis – kjærlighet), parkerte hun sin 13-årige datter hos en tante. Denne var den overreligiøse hovedpersonen i "Paradis – tro", som nå i tredje film kjører sin lubne niese til slankeleir med 15 andre ungdommer.
Det beste med leirskildringen er de åpenhjertige, livlige dialogene mellom den seksuelt mer erfarne Verena og den uerfarne hovedpersonen Melanie. Seidl får ungdommene – godt spilt av amatører – til å framstå troverdige med sine drømmer om kjærlighet og sex, men også som opprørske overfor skilte foreldre, for ikke å snakke om en latterlig autoritær leirledelse. Filmens fest-på-rommet er morsom.
Seidl gjentar et stilistisk grep ved å la ungdommene paradere fram og tilbake foran kamera. Det minner om hva han fikk turistene til å gjøre i Kenya-filmen. Men i Håp-filmen blir grepet gradvis oppbrukt og kjedelig.
Derimot sitter vi på nåler da Melanie forelsker seg i leirens lege, en dyster type rundt 40 år eldre enn henne. Ubehaget skyldes at vi ser hvor usymmetrisk tiltrekningen er, noe jentungen selv ikke begriper. Men også legen havner i en voldsom, vinglete kamp fordi han ikke vet hva han skal gjøre med begjæret fra en 13-åring. Seidl balanserer heldigvis utenom de pinligste grøftene.
For den som sliter med å begripe styrken i en slik "umulig" tiltrekning, hjelper det å huske at Melanie savner en farsfigur i tillegg til at hun våkner opp seksuelt. Legen på sin side, som trøster seg med røyk og whisky på kontoret, har trolig også et privatliv med noen mangler, kan man gjette.
Av de tre paradisfilmene regner jeg den første som best. Tros-filmen, fylt av forskrudd krusifiks-sex, ble for sær. Håp-filmen tar annenplass fordi den troverdig skildrer unge jenters drømmer om sex, til tross for at de ikke oppfyller Vestens krav til kroppslig skjønnhet.