«De fem legendene» (Rise ofthe guardians): Amerikansk animasjonskomedie. 2012. 1 time, 37 minutter. Regi:Peter Ramsey. Norske stemmer eller Chris, Pine, Alec Baldwin, Isla Fisher osv.
Sønnen min på 114 månedersa om «De fem legendene» at det var den kjekkeste filmen han hadde sett mensjeg tidde pedagogisk og nikket flertydig. En av oss har feil, for jeg syns athistorien om Jack Frost, Ole Lukkøye, Påskeharen, Julenissen og Tannfeen eroppkonstruert som en sovjetisk ballettforestilling om traktorer, kollektivbrukog rughøst.
Jeg tror det er hårfasongen.Jack F. ser ut som et medlem av One Direction, han har voks-sleik som strittersom en våt varg-versjon av Ronaldo-luggen, han er melankolsk ogidentitetsbortkommen, men rå. Det blir slik det ville vært for meg om enidealisert animasjon av den skinnbarlige Dylan satt på stein i legendestyret ogsang «Like a rolling stone». Jack Frost er et perfekt barneidol, og da gjør detantakelig ikke så mye at Julenissen minner om en overmedisinert rumenskpizzabaker og tannfeene piper som fiolinskrømt. Påskeharen er den militante,men han utretter ikke stort. Bare den lille tjukke The Sandman har en slagsdirekte Chuck Norris-sjarm, men han er lite med.
Filmen kjører de kyniskekaliforniernes yndlings-sukk: Barna tror ikke på oss lenger. De er blittintelligente Opplysningstids-unger med Google og elektrisk gatelys, og dermedlider voksenløgnene utslettelsens skjebne. Man skulle tro det var like bra, menmytefigurene jamrer rundt i hjerteskjærende dødsangst så man kan få dårligsamvittighet over å ha fornekta sjøormen i Seljordsvatnet.
Vi voksne vil at barn skalleve med løgner. Det er slik voksne har kontrollert dem.
Det er ikke så farlig,egentlig. Og filmen er rutinevakker og snill. Det hjelper. Men steril er den.