«Hobbiten»: Amerikansk fantasi. 2012. 2 timer, 49 minutter. 11 år. Regi: Peter Jackson. Med: Martin Freeman, Ian McKellen, Richard Armitrage, Ken Stott, James Nesbitt.
Jeg var opprinnelig veldig skeptisk til «Hobbiten» fordi man kunne mistenke den amerikanske kommersialismen, den newzealandske forfengeligheten og verdens generelle uverdighet for å ha inngått et slags kompromiss: Den som smidde den perfekte gullkalven, skal også melke den.
Motviljen ble bestyrket da jeg så en halv time av filmen på kino, og hele greia besto av støyende festligheter der sju eller flere dverger paraderte artens manglende bordskikk og noen gamle norrøne fantasier om påtrengende selskapelighet. Da jeg så hele filmen ble det annerledes. Bilbo er en forvirra eventyr-Bean, han er en hage-elskende, matsamlende liten landsby-ungkar uten fast følge, og hele tilværelsen hans handler om trygghet.
Frodo er ikke sånn. Han har stjerneøyne og ser ut som om han ble skapt av en engels utpust. Bilbo er på en måte ungt middelaldrende og melankolsk uanselig. Det store gjestebodet i starten av filmen plager en liten mann som skal komme til å bli lokket ut av Den Perfekte Tilværelse for å risikere liv og jordisk gods i kampen for noen landflyktige dverger som er vanskelige å like.
Filmen forteller innledningsvis om hvordan dragen Smaug kommer farende med dødelig ildpust som et improvisert Nato-angrep og jager dvergene ut på bøgda der prinsen stiller seg i smia og banker forbanna på sine sverd. Det er folket uten land som kommer for å spise ham ut av huset og siden synge melankolsk som en irsk aften på Jæren mens fullmånen daler sakte over Orre friluftshus. Det er de som skal ledes av en fanatisk dvergeprins som minner om Hank von Helvete på premierefest.
Bilbo blir ikke tatt med på håpløst felttog, han blir så å si kidnappa. Den lille mannen skvetter rundt som en kongle mellom hestebein, han er forvirra og fornærma og ser ut som en sjenert gladkristen i bondebadstu. Han er krumtappen, som vi som gikk på Kampen skole og hadde Jørgensen som klasseforstander, vet at er en viktig del av stempelmotoren.
Og ganske riktig: Så snart den sure Minecraft-gjengen har spist seg mette, starter en fantasy-film som imponerer og imponerer og forhekser og fascinerer mer og mer for hvert bilde. Min personlige favoritt er Radagast Den Brune, som har fugler i håret, kurerer det syke pinnsvin og farer i en supersonisk harepus-vogn over mjuk skogbunn. Først får vi møte fjelltrollene. De bærer hest under armen og krangler over maten som en norsk campingfamilie. Det er monster-edderkopper i skauen. Det har kommet en Necromancer til trakten, og han gjenoppvekker de døde. Den hvite kjempen døde ikke, og han angriper sammen med sine gigantiske spøkelsesulver. Galadriel forskjønner månelyset med sin jomfru-sensuelle skjørhet. Gollum gjetter gåter med Bilbo i det fiendtlige fjellkavet, der kjemper av stein blir uvenner og kaster natur etter hverandre så man må tro at Greenpeace kommer til å gripe inn.
Du blir storøyd og rørt og glad. Peter Jacksons fornemmelse for natur er norsk. Helikopter-kameraene hans kjærtegner heier og gullbrune grasmarker. For oss som bor i et land der til og med byene ser ut som natur, er dette som en trosbekjennelse. Ja, sånn ser den perfekte verden ut. Ikke ei jævla palme. Ikke ei sandstrand. Ikke en paraplydrink. Heier og fjell, panteistiske gåter og myter og ustyrlige fantasier om hvert mål med jord.
På syttitallet leste jeg «Ringenes Herre» mens jeg besøkte foreldra mine i sommerhus på Fogn. Jeg streifa gjennom kronglete småskog langs strandlinja og kjente naturens litterære levendehet som en del av kroppen. I «Hobbiten» er det der igjen. En intens opplevelse av geografisk tilhørighet. Og som paradokset i denne forelska, nordiske fantasien: En forvirra liten brite. Bilbo, den alminnelige engelskmann.
Følg meg på Twitter: @arilabra