Science fiction thriller
Oblivion
USA. 2013. 2 timer, 4 minutter. 15 år. Regi: Joseph Kosinski. Med: Tom Cruise, Andrea Riseborough, Olga Kurylenko, Morgan Freeman.
Mye er fint i denne Tom Cruise-sci-fi-en. Mannen med de karismatiske kruska-kjakene flyr framtidshelikopter som ser ut som en nyvaska elektrisk tannbørste, jorda er egentlig utsletta og over de lange, grå markene hviler en behagelig fred. 17. mai ble sikkert avlyst det året.
Forventningene holdes varme av det sensuelt antiseptiske forholdet til Victoria i Buå (spilt av Andrea Riseborough), som er den mobile drone-reparatørens landbaserte navigatør og styrer hans ferder over jorden med utsøkt britisk flyplass-stemme.
Historien i 2077 er forsåvidt ikke oppløftende: Scavengere fra verdensrommet kom og ødela månen, og dermed forsvant stabiliteten på jorda, og den drepte seg sjøl i jordskjelv og andre Dagblad-begivenheter. Menneskene overlevde, og de styrer moddafåkka-rå mitraljøse-droner mot gjenværende scavier som har eksotiske Vader-hjelmer med rastafjær på. Det smeller innledningsvis som en søndag ettermiddag med sol og innendørs xbox på Tjensvoll. Cruise er mager i trynet, men armmusklene hans er så bulkete at de ser ut som pillefedme.
Vi er på sett og vis hjemme. Det er deilig å overvåke en tom jord med Tom Cruise, og det virker merkelig, men fortjent når dagens utsendte håndverker kommer heim og får uvarsla firma-sex i bassenget.
For Victoria er samvittighetsfull og lojal, slik damer er, og det er derfor de blir så verdsatte sjefer. Tom, derimot, er en utålmodig og filosofisk mann som vil vite mer, og derfor aner vi jo at det skal skje noe som får tekoppen til å tippe over.
Og der er tabben. Det skjer noe, og den skjelettfattige filmen tåler ikke tyngden av egentlig handling. Den første timen var rett og slett en presentasjon, ikke et eventyr. Overlevelseskapsler daler fra himmelen, og i den ene ligger Rusakova (spilt av den ulykksalige Olga Kurylenko) i en slags turntrikot. Forfallet er i gang.
Jeg skal ikke røpe mye om handlingen, men også Morgan Freeman dukker opp i sin sedvanlige skikkelse som profetisk gudserstatning. Cruise havner i en hytte-i-skogen-idyll med Rusakova og spiller gammal rock på vinyl. Filmen strever med å finne en visuell hjemstavn for sin serieklona klisjéhandling, som omfatter en Dødsstjerne med Avinor-logo og alle de utbrukte greiene med at i framtida blir det ikke lett å vite hvem som er jeg og hvem som er Bob Dylan og hvem som bare er ei sky jente i et badstu-nachspiel med bønder.Filmen får aldri fart på milits-historien sin, den kjeder vettet av oss med personlighets-paradokser og den blir sittende med føttene i pisselunka resirkulasjonsvæske (billedlig talt) til alt er over.
Grunnene er mange: Det finnes aldri en skikkelig fiende. Morgan Freeman som tegneserieklok busskur-jabber funker ikke mer. Olga Kurylenko er av en eller annen grunn en uferdig parentes, og du ville ha kjeda deg om hun hadde sex med Scooby-Doo. Vi vil ikke se enda en film med myntautomaten på toppen av Empire State Building.
Følg meg på Twitter: @arilabra