Grøsser
Dark skies.
USA. 2013. 1 time, 37 minutter. 15 år. Regi: Scott Stewart. Med: Keri Russell, Kadan Rockett, Josh Hamilton, Dakota Goyo, J.K. Simmons.
Etter en halv time var jeg vettskremt og tygde lakris-IFAer med sukker som om de skulle være flått.
Og apropos flått. Dere og Dagbladet tror det er flåtten som gjør det. Men vi som har sett «Dark skies» vet bedre, og vi sier det ikke bort, for da kommer nabokjerringa, barnevernet, den internasjonale alminnelighetsligaen og Nytt på Nytt og tar oss.
Nå er det sånn igjen. Egentlig burde jeg ikke fortelle hva filmen handler om, og egentlig burde dere ikke lese dette. Sjøl trodde jeg at det skulle være en indiansk gravferdsånd løs i familien Barrets middelmådige forstadshus, en tynn demon-flashback av Max von Sydows bøyde silhuettskikkelse. Sånn var det ikke.
Et stykke uti filmen oppsøker den plaga familien en fantastisk avslappa resignatør i Indiana-hatt. Han (J.K. Simmons) sitter omgitt av katter i et moderne tilfluktsrom og registrerer det fatalistiske fandenskapet i veggpynt der bortkomne barn smiler som korsfesta melkekartonger mot de gjenværende. Det er han som står for den vrien jeg ikke røper sjøl om de andre antakelig har gjort det med tittelen «Gjett hvem denne gutten er redd for!»
Folka funker i denne filmen, og det er ikke bare den nersegne sannsigeren. Keri Russell er en skuespiller med sarte syttitallsbryster som vaktelnebb i bølgete bomull, og det smale fjeset utstråler en generell verdensuro. Mannen hennes (Josh Hamilton) har pinlig programleder-skjegg, men flakkende taperøyne og vimsete småborger-logikk. Sønnen Jesse spilles av Dakota Goyo med utvokst bolleklipp og Jodie Fosters barneansikt. Du bryr deg om dem, og du kjenner på det dirrende stolsetet at de ikke kan ta vare på seg sjøl.
Filmen starter med at lillebror Sam ser The Sandman om nettene. Symptomene på udokumenterte tilstedeværelser tiltar. Også denne uka: Du kommer til å hate slutten.