«Som du ser meg»: Norskepisodedrama. 2012. 1 time, 58 minutter. 11 år. Regi: Dag Johan Haugerud. Med:Laila Goody, Ragnhild Hilt, Andrea Bræin Hovig, Anne Marit Jacobsen.
Jeg ble aldri en beundrerav norske filmer der folk snakker sammen som om de forsøker å få tida til å gåi fastlegens venterom fra tirsdag til fredag, og jeg er heller ikke beundrer avdramaturgier slik regissøren Erik Gustavson beskrev en typisk norsk filmallerede på nittitallet eller hva det het: «Nærbilde. «Nå skal jeg åpne døren».Personen går mot døren. Nærbilde dørklinka. Nærbilde ansikt. Nærbilde hånd somtrykker ned dørklinka. Nærbilde ansikt. «Nå har jeg åpnet døren.» Eller som minnå voksne sønn beskrev norsk film i 14års alderen: «Det har gått hull på den gule genseren min!»
«Som du ser meg» er en sånorsk film at den burde få Kongens fortjenstmedalje for uselvisknasjonalfølelse, og den burde få antimobbeprisen 2013 for bevisst å ha unngåttå bli bedre enn noen. Den nesten kjønnsparodiske filmen formidler en storøyd,oppsøkende småsnurthet som man ellers bare finner i politisk ukorrekte vitserom pms.
Jeg vet ikke om jeg skalbeskrive handlingen her eller overlate den til paleontologene og antropologene.I den første episoden er skuespillerinnen en sykepleier som skal lære opp en nyjente, men den nye jenta klager på henne når hun klager på jenta, og LiseGundersen ville ikke hatt den krevende jobben en gang, for hun følte ikke athun var klar for opplæringsrollen, og når hun blir nervøs, snakker hun engelsk.Og? Laila Goody spiller slik hun er instruert, og det snakker vi aldri mer om.
Det blir verre. I den nesteepisoden treffer vi en middelaldrende enslig kvinne som antakelig aldri villeha partner fordi hun ble utsatt for overgrep som ung. Parentes. Seksuelleovergrep er alvorlige ting. De passer ikke som party-pynt i jålete sutrefilmer.Dama kommer i den situasjonen at den nye forlagssjefen ønsker at hun skaloversette en bok som er under hennes verdighet. Jeg har glemt hvordan det gikk,men moro var det ikke, og problemstillingen er ikke bare selvbesmitta avsurhet, den er overflødig på en måte som får deg til å ønske den ubrukeligepåskesola tilbake. Som en slags vignett for tom velstand, for feiringer utenfilosofi, for et liv der rike nordmenn sitter og følger med sin egen tarmgassgjennom kanalene fordi de tror at alt de føler, er sjel.
I den tredje episoden holderen plagsom familie kaffeslaberas om hvorvidt mor skal ta i mot arven fra tantasi eller om det er under hennes verdighet. «Åjavel, ja! Er det sånn du ser meg?Som en stakkar?» Episoden egner seg til avlang, ond satire, den er spilt somhastverks-revy og den er uvesentligere enn brunsnegle-sex i solnedgang.
Jeg skjønner ikke hva filmenforsøker, og det plager meg. Hvis noen av dere skjønner det, så send meg enmail.
Følg meg på Twitter: arilabra