«Playing for keeps»:Amerikansk, romantisk komedie. 2012. 1 time, 45 minutter. 11 år. Regi: GabrieleMuccino. Med: Gerard Butler, Jessica Biel, Dennis Quaid, Uma Thurman, CatherineZeta-Jones, Judy Greer, Noah Lomax.
Gerard Butler med detguttaktige truseblikket spiller en skotte i USA. Han har vært fotballspiller,og som alle vet, pleier Manchester United å forlange at spillerne gifter segmed brystfaste blondiner som siden blir sure fordi mennene sparker ball, og sådrar de sin vei med ei formue.
Ekskona hans er JessicaBiel, som egentlig bare trives med motorsager og tunge våpen, og i denne filmenhar så surt fjes at hun kunne ha skremt både dinosaurene og kometene.
Sammen har de en liten sønn,og han blir en slags samvittighetsfange for pappas følelsesliv og mammasfornærmethet, så en stund lurte jeg på hvordan jeg skulle holde ut med dennehumoren. Jeg fant både ostepop og sjokolade på overraskende steder, men snopetforhindret ikke at sidelinja til Butler-barnets fotball-løkke fikk enopphopning av frustrerte fruer som antakelig hadde lest om orgasmen på ipadensin og trodde hvert ord, også den dagbladgreia om å spise neper før og etter.Derfor ble de kåte som matroser og ville bedra ektemennene sine som en del avhusarbeidet mens jeg spise sjokolade, men de fikk ingen Golgata, for verdenliker utro kvinner. For eksempel spiller Judy Greer som en morgenrødvaginal-varsler (øynene hennes er så åpenlyse at du føler deg som en sjenertgynekolog), og hun er mammaen til Billy som er oppkalt etter Shakespeare mensmora antakelig stammer fra revebjellene. Dama minner også om rabarbra.
Butler utmerker seg somklønete far, for klønete fedre hører påsken til siden ingen kvinner blekorsfesta i de religionstimene jeg hadde, og de var mange. Dennis Quaidunderstreker maskulinitetens idioti ved å spille riking, og til alt overmål erhan gift med den utroskapskåte seinversjonen av Uma Thurman, som i sittførtitredje år ser uventa ut som resultatet av år med feil medisinering og bitterblogg.
Etter hvert skjer alt detder som skal skje, men vi som dyrker sannhet, renhet og doble konsonantersitter igjen med et ubehagelig spørsmål: Regissøren Gabriele Muccino er enitaliensk mann med plastfjes og Berlusconi-frisyre. Når han har laget enamerikansk film – får han stemme i Oscar-utdelingen da? Er det forklaringen?