«The words»: Amerikanskdrama. 2012. 1 time, 37 minutter. 11 år. Regi: Brian Klugman og Lee Sternthal.Med: Bradley Cooper, Jeremy Irons, Dennis Quaid, Olivia Wilde, Zoe Saldana, BenBarnes, Nora Arnezeder.
5Bradley Cooper er enubestemmelig, problematisk skuespiller av den uappetittlige Hangover-sorten somdu tror kunne finne på å gå med kondomer som sokker. Det betyr ikke at hanmangler den amerikanske nasjonalevnen til å se lei seg ut. Mannen er en mesteri lei seg.
Som alle andrefilmamerikanere har Cooper har driti på draget, et ordtak eller uttrykk somantakelig oppsto ved at man forestilte seg en fyr som plutselig fikkukontrollert avføring på håndkjerra si akkurat der hendene skulle være. Ihalvtimesvis var han en mislykka forfatter. Så en vakker dag, i postavdelingen tilet forlag, finner han ei brun lærveske fra annen verdenskrig eller Aristoteles'fredagsquiz på Cardinal (som er en intellektuell pub der man kan drikke ukjentøl man ikke liker til priser man hater). Oppi den ligger en ferdigskrevetskrivemaskinsroman. Den handler om at en mann treffer ei dame og blir lei seg,og den er genial.
Forfatteren utgir den somsin egen og blir en vanvittig suksess. Ingen spør om hvorfor i helsike en ungmann i vår tid skriver om Paris i 1946, som antakelig er det året far hans blefødt. De bare beundrer verket.
Så kommer Jeremy Irons inn ihistorien. Irons skal forestille å være nesten religiøst utgammal, så han ersminka til en hud som Ramses den annen ville vært flau over etter flere tusenårs stabilt sideleie. Irons knirker rustent, han bøyer seg som enbrønnsøkerpinne under årenes vekt, han hoster kritisk, kolsisk og lungekreftiskog øynene hans er bitre som blikket til en usitert klimaforsker. Han erforfatteren, og han forteller om sitt livs tragedie.
Siden det var påske kommerdu til å like det selvnytende martyriet, for vi er alle mislykkatreski-romantikere, vi skjønte aldri hvem morderen var i Agatha Christies«Doktoren mister en patient» og vi kom tjue år for tidlig til å bli reddet avslalåmbølga.
Jeg skal ikke røpe hva somskjer med den samvittighetstynga, frelsesøkende liksom-forfatteren, men på settog vis bekrefter han deprisofenes hovedtese om at smerten kommer og tar deg tilslutt, og skjebnens ironi er ondere enn lysstoffrør over badespeil.
Jeg glemte Dennis Quaid. Hanspiller en voksen, suksessrik mann som leser denne historien, og som RichardGere i «Bedrageren» overlater også han sine protesefølelser til ei ung,beundrende dame. Til slutt sier han sanningens ord. Jeg fikk aldri helt tak idem.