«Bedrageren» Arbitrage:Amerikansk dramathriller. 2012. 1 time, 47 minutter. 11 år. Regi: NicholasJarecki. Med: Richard Gere, Susan Sarandon, Brit Marling, Tim Roth, LaetitiaCasta, Nate Parker.
5Vi skal hvile oppmerksomt isannhets-surheten siden det for noen perverse soldager siden var påske, ogpåsken i tusenvis av år har vært en sesong da utfartsteknisk inkompetentebyfamilier drasser Agatha Christie-bøker av gårde til fjellstrøk som deegentlig er for pysete til å se 3D-bilder av. Påsken er med andre ord udugelighetens høytid ogtungsinnets takksigelsesfest, og den tar aldri slutt.
Sånn sett passer det godt åse «Bedrageren». Richard Gere er grå som en pedofili-siktet senator, og med denstillfarne, mumlende patriarken følger det en nedstemt fred som du ellers bareopplever på kirkegårder og vegetardagen i Aftenbladets kantine.
Det interessante vedGere-figuren Miller er at han har gjort noe kriminelt. Han var så dum at hansatset på kobber-utvinning i Russland uten å beregne at Monty Putin plutseligskulle få ting for seg. For å skjule blottverket rundt en konkurs retta han oppregnskapene med lånepenger (han kunne blitt president på Kypros), og så sattehan i gang med å lure den latterlig rike Mayfield til å kjøpe hele driden.Dessverre forlot han midlertidig Susan Sarandons omfattende hustrufavn for åligge tett inntil en fransk malerinne på 35 år, og siden den unge damaforlangte sivilstands-endring, kjørte elskovsparet av gårde i natten og så å sidøde som bare det, bortsett fra Gere, som fikk djevelsk vondt i magen.
Det hadde han jo grunn til,for hvis en forretningsmann blir avslørt som passasjer i bilulykke, vil allehans forretninger bli stansa av medie-jesuittene i evig tid, og det hadde ikkeGere råd til. Dessuten er det sånn: Hvis en framtredsmann er utro i Frankrike,kommer han på frimerker i tusen år. I USA liker ikke folk de hvite golfballenehans lenger. Dermed sitter vi igjen med en gnagende påskekrim og et slagsmoralsk paradoks som det er umulig å føle noe for. OK. Mannen har vært utro,men hva skal man ellers bli rik for? Salatspising og squash-trening? Festlig.
Jeg har en mistanke om atden ukjente manusforfatter-regissøren Nicholas Jarecki mente å skildre en mannsom til slutt maler seg inn i storhetens hjørne. Kanskje han også ville si noevagt om det den menneskelige Miller sier: Verden er bare sånn at av og tilskjer katastrofale ting.
Men egentlig har han vært enfin fyr. Han har skaffa kona si en bråte penger som hun kunne gi bort til halteharer i metro-filantropiske festligheter for kvinner uten jobb. Han har gittsjefjobber til dattera si og sønnen sin, og hadde det ikke vært for denutkrøpne faren, ville de ha undervist i digitalskolen i naive små-aviser.
Men de som skapte velstandfår aldri takk. Dattera blir snurt som en grønn ungdom over triksinga hans, ogkona er egentlig ikke sur for elskerinna – men hun tilgir ikke at dattera blelei seg. Gere har fortsatt vondt i magen. Politimannen Tim Roth etterforskerham med et usunt arbeiderklassehat. Hele firmaet kan gå i dass, mens kvinnene islekta altså maser rundt med den overflødige Polyanna-moralismen sin.
Dette er historien«Bedrageren» forteller hvir man tar den alvorlig. Egentlig opplevde jeg Geresom en middelaldrende frelser som ble korsfesta av sine egne uten at en enestepilat vaska hendene sine. Rett fra Getsemane til Golgata. Jeg tror ikke dereskal se filmen på den måten. Prøv heller å være alminnelige: Sånn kan det gå. Typiskrikfolk. Gere spiller forresten så bra som bare det.