Drama/Komedie
Kvartetten
Regi:Dustin Hoffman. Med: Maggie Smith, Michael Gambon, Billy Connolly, TomCourtenay, Pauline Collins, Sheridan Smith. Storbritannia 2012. 1 time38 minutter. Aldersgrense: Tillatt for alle.
Var du stor og bejublet som ung, men så gikk årene og nyetalenter tok over? Hvordan skal gleden da bevares? Skuespiller Dustin Hoffmanhar på sine eldre dager laget filmen om fire pensjonerte operasangere ogbalanserer fint mellom sårt vemod og livsbejaende humor.
En ny filmsjanger har vokst frami erkjennelse av at mange pensjonister lever lenger og leter etter ny mening itiårene de har igjen. I fjor gjorde feel good-komedien "The Best ExoticMarigold Hotel" med Judy Dench og Maggie Smith stor lykke på kino medmoralen "hold opp med å klage, vær heller vennlig. Tro ikke at alt er over– velg kjærligheten mens det ennå er tid."
"Kvartetten" har detsamme budskapet, men er lagt til et langt mer sofistikert miljø enn et shabby,indisk hotell. 75 år gamle Dustin Hoffman har reist til England og innkvartertet knippe av britenes dyktigste skuespillere og musikere på "Aldershjemfor pensjonerte musikere".
Det kunne blitt gruelig snobbete,men Hoffman har heldigvis vett til å drysse på litt ironi slik at man fårgodhet for sentrale skikkelser. Fint krydder er det også at musikere av høyalder stadig framfører god musikk.
Men filmen er best i sistehalvdel. I starten jobber Hoffman litt for febrilsk med å sette miljøet ogskildre personene. Litt for mange ganger får Billy Connolly markere hvoropptatt han fortsatt er av sex. Altfor støyende spiller Michael Gambon enselvhøytidelig stjerneregissør – Cedric Livingstone, må vite – menkommanderingen blir tidvis for mye av det gode. I sluttscenene har imidlertidfiguren hans falt på plass og er glitrende avstemt.
Hovedrollene spilles av MaggieSmith, nevnte Connolly, Tom Courtenay og Pauline Collins. De levendegjørutmerket fire operasangere som i unge år ble hyllet for sine prestasjoner iVerdis "Rigoletto", ikke minst i verkets berømte kvartett. En ytremotor i filmhandlingen er hvorvidt de pensjonerte stjernene vil synge dennekvartetten på aldershjemmets årlige gallakonsert.
Særlig Maggie Smithsdivaskikkelse illustrerer det enorme gapet mellom suksess den gang hun var påtopp, og den såre tomheten da hun nå bare har cd-innspillinger og heder åtrøste seg med. Den pensjonerte sangerens angst for å sprekke på høye toner erlett forståelig, særlig fordi en av de største rivalene hennes bor på sammehjem.
Mon tro om ikke vårekarakteregenskaper blir skarpere med årene, på godt og vondt? De fire ikvartetten er høyst ulike typer, og Hoffman henter heldigvis ikke bare fra depene sidene. 78-åringen Smith mestrer nyansene hos divaen, fra sjalusi ograseri til ydmyk bønn om tilgivelse. Langt mer sympatisk og rørende framstårPauline Collins' sangerinne som til tross for familiær ensomhet er en trofastvenn for beboerne hun står nærmest.
Ingen feelgood-følelse oppnåsuten at kjærligheten flettes inn. Hoffmans manussnekrere har gitt ham en storysom faller fint på plass og sannelig rører meg idet gallakonsertens høydepunktinntreffer. Så går man ut av kinosalen til tonene fra Rigoletto – som enskjønnhetens trøst mot dette livets forgjengelighet.