«De urørlige» (Intouchables): Fransk komedie. 2011. 1 time, 52 minutter. 7 år.Regi: Olivier Nakache, Eric Toledano. Med: Francois Cluzet, Omar Sy, Anne LeNy, Audrey Fleurot.
Noen ganger skjer det miraklet at for eksempel to skuespillere deler lerreteller skjerm i et par minutter, og så kjenner man den gode følelsen: Jeg kommertil å kose meg så uprofesjonelt at jeg burde lese noen forskningsresultater ogfå den gode gamle aggresjonen igjen.
Det skjedde her. Det skyldes de to skuespillerne. De har dansbarefingerspissfølelser og emosjonelle kuleledd, de har utagerendeunderdrivelses-sjarm og en utopisk troverdighet som det går an å bygge hytte i.Dessuten mangler filmen sentimentalitet. Når man svært ofte må se amerikanskeforsøk på følsomhet, er «Intouchables» som å komme ut i frisk fjelluft etter åha tilbrakt flere dager i et Nav-venterom fullt av fisende grønnsaksspisere.Jeg har ei greie når det gjelder sentimentalitet. Jeg hater den. Derfor likerjeg ikke Sverige, og derfor forsøker jeg å unngå norske nyhetssendinger, menjeg skal la det ligge. For dette er en fransk film, og den er så overlegent,ubeskjedent elegant gjort at man kan tillate seg å glemme mediefølsomhetenshjemland.
Det starter med at den unge afrikaneren kjører luksusbil med skjeggete,middelaldrende franskmann ved siden av seg. De driver fartsgrense-ekstremismegjennom Paris-gatene, og da le flic dukker opp, feiker krøplingen et anfall medstønn og sikkel sånn at de får eskorte til legevakten.
Den gode stemningen er der.
Handlingen flytter risikabelt til den dagen afrikaneren Driss dukket opp påjobb-intervju i et herskapshus så flott at Ludvig den fjertende kanskje flyttaut i forrige uke med tom hals. Han vil bare ha underskrift på at han ikke fikkjobben, for da får han trygd. De andre søkerne hos den sørgmodige Philippe ervelmenende kittelmenn med sosial utdannelse, og den franske rikingen ble lamfordi han drev med paragliding i dårlig vær, ikke fordi han gjerne ville treffehelsepersonell.
Han vil ha den uvørne slum-slampen.
Dette skulle ha gått rett i bidetet. Det skulle ha blitt sånn at afrikanerenenten ble så politisk korrekt behandla at Mandela ville ha spydd eller så varhan så Eddie Murphy-dum at bare Ku Klux Klan lo. Jeg skrev nå nesten: «Menfilmen balanserer fint». Det er bare tull. Den slipper skuespilleren Omar Syløs i en ufin, fordomsfull, men forelska versjon av det lekende mennesket. Haner en forførende homo ludens som sier feil ting om kunst og musikk med fulltoverlegg, han er en personlighetskunstner som nekter å ta på den sjuke vertenstøttestrømper, «for vi er tross alt menn» og han ser på rumpa til sekretærMagalie med en kannibalsk appetitt som burde ha ført til akutte repetisjonsøvelseri SVs selvforsvarskurs til bekjempelse av utlendinger.
Dessuten mangler mannen sosiale antenner. Han leser andres kjærlighetsbrev ogutspør arbeidsgiveren om lamme menns erogene soner. Han er ufin. Folk bliregentlig sinnssykt lykkelige av ufinhet, for den fører til frie fornemmelser. «Deurørlige» er like deilige som om noen heiv skjenkereglene ogbompenge-stasjonene samme dag.
Dette ville ikke ha gått an uten Francois Cluzet. Han spiller den lamme mannenmed lun humor og følsom, sart bitterhet. Husker dere Al Pacino som blindkyniker? Sånn er han ikke. Han er en ertelysten, eventyrklar guttunge i rullestol,han har gråten i halsen, men den overdøves av gapskratten i munnhula. Cluzetspiller den rike mannen så presist, så intelligent at man tror ikke det kunneskje i Frankrike. Jeg får lyst til å se franske filmer igjen. Ikke de nye. Noengamle.
Jeg satt aleine og lo høyt med tårer i auene, og etterpå fikk jeg lyst til ådrikke meg full og kaste små stener på lyktestolpene. Det gikk fort over. Menvær forsiktige. Det er en forførerisk film som lurer deg til å tro at verden ersånn.
Følg meg på Twitter: @arilabra