Komedie
Identity thief
USA. 2013. 1 time, 51 minutter. 11 år. Regi: Seth Gordon.Med: Jason Bateman, Melissa McCarthy, Amanda Peet.
Denne komedien kunne ha blitt bedre med helt andreskuespillere og en helt annen handling og en regissør med hjerne— og hjertelag,men jeg vet sannelig ikke. Det er noe eget ved søppel. Det bærer med seg denumiskjennelige stanken av forkasta fortid.
Jason Bateman er en likegyldig birolle-skuespiller, og idenne helt urimelige komedien spiller han en finans-spesialist som oppgir allepersondata til damestemme i telefonen. Han er med andre ord så dum at han burdefått inndratt skonummeret sitt. Melissa McCarthy var vittig i"Bridesmaids" fordi rollen var friskt uventa, men i "Identitythief" er hun omtrent like overraskende som salt på peanøtter. Dama skalspille en knøttliten, trillrund svindlerske med tusen tjukk-dame-klisjeerhengende ved seg som sopp. Hun stjeler borger-Batemans identitet og bruker allehans penger på uvittige pinligting. Så må han finne henne, for dummeforretningsfolk mister fortjent jobben sin.
La oss si det sånn: Det fantes en gang noe som het GoldieHawn som kunne stjele Steve Martins hus, og det var ganske vittig. John Candyreiste med Steve Martin. "Identity thief" er fjortende generasjonsgarasje-kloning (i et brukt malingsspann) av sånne filmer, og den svir somsyfilis på netthinna.
En stund vurderte jeg å sende melding: Geir, bare vekk meghvis begge hovedrollene dør og Justin Bieber kommer for å synge. Eller at dennye Hells Angels-Paven fra Grordudalen er med. For her inne i sal 2 kommerlikegyldigheten i så svære doser at dinosaurene ville ha dødd av den. Medgassmasker. Dette er smertefullt på grensen for hva morfin kan lindre.
Underveis forsøker handlingen seg også med livsfarligebounty- og gangsterforfølgere, men de pusles vekk som når en full toastmasterforveksler poengene i en nordmannen, svensken og dansken-vits. Ingen tingfunker. Alt er feil. Det er som om Eddie Murphy plutselig ble en sykdom, og USAble smitta av den.