«Red lights»: Amerikansk thriller. 2012. 1 time, 43minutter. 15 år. Regi: RodrigoCortes. Med: Sigourney Weaver, Cillian Murphy, Robert De Niro, Toby Jones,Joely Richardson, Elizabeth Olsen.
Det er noe eget ved Sigourney Weaver, noe nestenubeskrivelig, evig og formidabelt beskjedent. Hun er på en måte sånn som norskeskuespillerinner kunne vært hvis det ikke hadde vært for at de griner heletida.
«Alien»-filmene ville aldri blitt like populære uten de utilnærmeligekosmo-dimensjonenes piranha-skulptur Weaver. Hun kom til den merkelige utposteni verdensrommet med en rolig uro, hun var avslappa, men anspent på en forutsagtmåte, som om hun oppsøkte en fastlagt skjebne. Det fulgte troverdighet medhenne. Du tror på at djevelen drypper sikkel og har et hode som minner om engonorréskadd penis.
Sånn er det også i «Red lights». Siggy Stardust spiller enlivsskadd professor som lever av å avsløre Uri Geller-svindlere.Spiritisme-mekanikere, skjebøyere og sånne folk blir utsatt for fysiskemåleinstrumenter og menneskelig logikk, og så viser det seg at den talentfulletelepatiker faktisk leste korta i kortholderens brilleglass. Sammen med hennejobber den enerverende eks-ungdommen Cillian Murphy, en mann som kan fåblodverdiene til å gå opp på office-svensker bare ved å være til stede. De tokler hverandre som Jens Stoltenberg og Godzilla.
Så kommer Robert De Niro til byen. Han spillerskjebøyer-geniet Silver, en blind, men desto mer storkjeftakjendis-illusjonist. Silver følges av den onde fe, Joely Richardson, som sveverlokkende rundt i okkultismen som et varsel om kjønnsorganer fra den andresiden.
Weaver vil ikke utfordre Silver. Men Murphy vil. Og sjøl omdette virkelig er en sær film som aldri helt bestemmer seg for hvem den handlerom og hvorfor, blir det forbilledlig spennende helt til den teite slutten.
Den spanske regissøren Cortes laget også forferdelige«Buried», så filmen er mer bevegelig enn venta.