Hvorfor ble Sverige så merkelig?

Olof Palme hos Fidel Castro. Hjemme hos oss var det en høytid.

"Palme". Svensk dokumentar. 2012. 1 time, 43 minutter. 7 år. Regi: Kristina Lindstrøm og Maud Nycander. Med en bråte kjente folk.

Egentlig så jeg bare Palme-filmen fordi jeg ville forsøke å forstå noe av Sverige, siden Sverige er noe vi som regel kan risikere å bli her i landet. Egentlig hadde jeg også mistenkt at dokumentaren skulle tilhøre den skolebok-streite biografiske leksikaliteten, men det gjorde den ikke. «Palme» er et filmatisk nødrop fra et Sverige som syns det er nifst med meningsforskjeller, og som klamrer seg til den problematiske overklassegutten som om han var et bibelsted. Filmen slutter andaktsfullt med et slags Luther King-sitat der Palme forteller hva alle folk i Sverige skal tenke og føle.

Det gamle sosialdemokratiet hadde Tankens Likhet som ideal. I et sunt land der alle fikk blokkleilighet og jobb ville det ikke være grunnlag for meningsforskjeller. Tage Erlander representerte den godslige Skandinavia-sosialismen som hadde evnen til å få folk til å snakke sammen. Palme var han som virkelig hatet meningsmotstand. Palme skapte muligens det moderne Sverige.

Forleden ble en snøbrettkjører på 20 år kasta ut av det svenske landslaget fordi han hadde gitt uttrykk for politisk ukorrekte synspunkter på kvinner. Forbrytelsen hadde skjedd på internett. Det gjorde ikke saken bedre.

Da Palme døde, gråt mor mi en hel dag. Han var de sosialistiske boklesernes håp for Jorden, en intelligent silkeprins som anerkjente Castros Cuba og protesterte mot Vietnam-krigen. Han tilhørte Den Lille Kategorismens tid, da det fantes skurker og helter, da det fantes forskjeller på rett og galt.

Palme var en porselensaktig overklassegutt fra Østermalm, og som fireåring kunne kan tysk og fransk og resiterte poesi for familiens venner. Som ungdom haiket han rundt i USA og fikk se de fattige negrene (jeg beklager ordet neger, men det var en hedersbetegnelse før). Da skjønte Palme at verden heller burde bli god. Dette er ikke noe ondskapsfullt jeg har funnet på, dette er filmens forklaring på karriere-politikerens engasjement. I følge en barndomsvenn ville Palme blitt lykkeligere i en borgerlig regjering, men Erlander huka tak i ham fordi han trengte en som kunne papirarbeid, og så ble Olof den viltreste klasseforræderen og landsfaderen.

Kommer vi så nærmere hvorfor den skremmende Sovjet-kopien Sverige er som landet er?

Egentlig ikke. Den svenske dokumentaren dokumenterer slik televisjoner gjør: Gamle arkiv-opptak i så lange rekker at man burde spille en skojen marsj. Intervjuer med gubber som sier ting de kanskje husker eller ting de tror de husker, men har lest. Filmavisen-aktige forteller-kommentarer som resiterer fortidas selvfølgeligheter slik en nidkjær historielærer gjør.

Fraværet av politiske analyser er så enerverende at man får lyst til å lage en: Den sjølopptatte patrisieren Palme falt sammen med studentsosialismens antidemokratiske svermerier. Kanskje var det i denne perioden at den politiske korrekthet ble født, som en silke-nabo til Stalins gulager og Pol Pots provisoriske kirkegårder: Dette skal du tenke! Du skal snakke om kvinner slik vi gjør, ellers hiver vi deg ut av snøbrettlaget.

Palme ble i hvert fall symbolet for politiske generasjoner som fremdeles går i Fjällreven-tøy og i 2013 tar oppgjøret med Pinochet. De er tilhengere av arbeiderbevegelsen, men syns ikke vanlige folk skal skrive debatt-kommentarer.

Kommer vi Palme nærmere? Helt til slutt ser vi såvidt den mørke skjevheten i statsministerens Dracula-natthet. Et lite øyeblikk oppstår en illusjon om at du aner sprekken i det geniale nipsbarnet («there's a crack in everything, that's where the light gets in» Cohen), men egentlig ikke. Palme er Sveriges Martin Luther King, men han er en uløst gåte — og sånn slutter filmen.

Det finnes nesten ingen forskjell på dokumentarfilmer og TV-features, bortsett fra jåleriet. Men i «Palme» finnes ca ett minutt med rein, uforfalska film. Det minuttet heter Matthias Palme, og han er Olofs sarte sønn. En mann med et barns øyne forteller med nesten utviska Lindgren-stemme at han savnet pappaen sin og at han hele tida var redd for at pappa skulle dø. Du kommer til å huske ham og glemme de andre.

Følg meg på Twitter: @arilabra