«Django»: Italiensk western. 1966. 1 time, 32 minutter. 15 år. Regi: SergioCorbucci. Med: Franco Nero, Loredana Nusciak, Eduardo Fajardo, Jose Bodalo.
På DVD akkurat nå utelukkende fordi Tarantino stjal spaghetti-western-navnet Django tilsin siste film. I en av de første og mest voldelige spaghetti-westerns ihistorien (1966) spilte Franco Nero den dystre yankee-streiferen Django med enparodisk kulhet som får ansiktet til å likne et offer for ekstrem tannbedøvelse.Nero søleslentrer inn i historien gjennom et landskap som minner om høstligveianlegg på vestlandet, og han haler med seg ei kiste, akkompagnert av enmerkelig westernsang som ble framført av Rocky Roberts. Han synger også i«Django Unchained», sjøl om han døde i 2005. Jeg skal ikke røpe hva som er i kista, men mannen ergåtefull og uforstyrrelig som en dødsengel. Det er skittent over alt. Alle folkhar stygge klær og uappetittlige personligheter. Antakelig uten å ville detskapte regissøren Sergio Corbucci en sær, katolsk-sosialistisk fornemmelse avde siste tider. Filmen foregår virkelig i en armageddisk binge.
Den lille felespillende saloon-eieren er klovneaktigforvirra, de prostituerte damene ser ut som hysteriske tegnefilm-fugler. MenDjango (som er oppkalt etter Django Reinhardt) redder en skikkelig kvinne.Maria er også utilnærmelig i mimikken, sjøl om kroppen hennes skal korsfestesav rødskjerfa Ku Klux Klan-folk som brenner unge kvinner hvis de har synda medskitne meksikanere.
Django skyter både meksikanere og rasister, og etterpåfortaper han kulheten sin i en rotete fortelling om tyveri av gull ogrevolusjon og hevn og forferdelse.
Filmen ble forbudt både her og der på grunn av vold, men iVest-Tyskland ble den så populær at alle Franco Neros filmer etterpå het noemed «Django». Dette er et stilig kulturminne, men en kjedelig film.