Drama
Spise sove dø
Sverige 2012. Regi: Gabriela Pichler. Med: Nermina Lukac, Milan Dragisic, Jonathan Lampinen, Peter Fält, Ruzica Pichler. Lengde 1 time 40 min. Tillatt for alle.
Balkan-innvandrere på et lite sted i Sverige. Brungrå vinter. Far reiser til Norge på strøjobber, men har vond rygg og vonde knær. Tenåringsdatteren Rasa (Nermina Lukac) jobber på salatfabrikken, og forsørger i praksis familien. Ingen jobber så raskt som henne. Ingen andre kan veie opp 100 gram ruccola med bare nevene. Men det er nedgangstider, og Rasa er en av dem som blir slanket bort. Å være best viste seg å ikke være vits, den kompetansen forsvant med jobben. Arbeidskontoret med sine coacher og rådgivere venter henne og kollegene. Og gradvis blir optimismen og selvtilliten svekket.
Om dette høres ut som en skillingsvise om livet på fabrikk og sosial nød og nåttå og gråden, så er det helt feil. Regidebutant Gabriela Pichler har i stedet skildret denne samtidskampen for tilværelsen med en varm og realistisk galgenhumor, og ble belønnet med de fire gjeveste Gullbagge-prisene for det.
Tankene går til Dardenne-brødrenes Gullpalme-vinner «Rosetta» (1999), som har mye av samme tematikken. Om ikke «Spise sove dø» er like sterk, så har den en mye mer fascinerende hovedperson. Skuespillerdebutant Nermina Lucac er suveren som tøffe Rasa, en lykkelig optimist med bare bittelitt sårbarhet. Hun er en av dem som har en sjanse til å klare seg i dagens fornedrende, svenske klassesamfunn på grunn av sine personlige egenskaper.
Så kan man påpeke at vi mangler en del relevant informasjon om svenske regler for nedbemanning og sosialhjelp for at dette skal være et helt realistisk, samfunnskritisk innblikk. Og at filmen dveler så mye med hverdagslivet at den tidvis nesten tipper over i kjedsomheten. Men at den gir et sterkt innblikk i de menneskelige konsekvensene av arbeidsledighet veier langt på vei opp for det.