Skyfall
USA 2012. 2 timer, 22 minutter. 15 år. Regi: Sam Mendes. Med: Daniel Craig, Javier Bardem, Naomie Harris, Judi Dench, Ralph Fiennes, Berenice Marlohe, Albert Finney, Ben Whishaw.
Jeg har sett om igjen Bond-filmen «Skyfall» som en slags botsøvelse for besserwissere, en integritets-test for oss i vurderingspersonalet: Tok jeg feil? Finnes det likevel en Darwin? Nåvel. «Skyfall» er så ugjenkallelig, kuriøst elendig at den burde få status som turist-attraksjon. Svakhetene blir enda synligere på 46 tommer, og du kan se tydelig at jålekoppen Javier Bardem har en gjennomskuelighet som minner om formiddags-såpe.
Hva er det med Craig som Bond? Hvorfor tenker du på småsporven i tunet hver gang han dukker opp i bildet med det sultne lille nebbet og de flerra halefjæra? Fordi han er skrevet som en bagatell av filmforfattere som enten fikk beskjed om ikke å bruke penger eller rett og slett er så unge at de ikke aner hva sløsing er. For dette er handlingsmessig hungersnød, det er barkebrød og kreklingpølse.
Dere som ikke vil vite at filmen ikke handler om noe særlig, stanser å lese her: ! For nå skal jeg ta en skjærsild-reise gjennom makkverket, og for de teologisk ukyndige: Skjærsild er ikke en overkrydra fiskerett. Den gjør vondt.
Det starter med at Bond finner døde agenter i en snusbrun interiørskygge. Harddisken er borte. MI6 oppbevarer listene over hemmelige agenter i terror-organisasjoner på harddisk. Hvorfor la de dem ikke rett på Facebook?
Bond forlater den dødssjuke kollegaen, og bakfra ser du at han likner Odd Børretzen i silhuett.
Deretter fraktes han av en krøllhåra agentdame som likner Mowgli, og de kjører fort i tettbygd Istanbul før Bond gjennomfører en slags natursti med cross-mc over tyrkiske hustak. Det er kult. Det funker også når agenten knievler til togtak og småskyter mot mannen med disken, mens Mowgli følger med i snipersiktet. Pistolen er tom som Pez-dispenser, og Bond bruker grabben. Skyt, sier M, og den lille dama skyter Bond som faller førti meter daud i vannet. Skyfall! En slags Rosa Panteren-humor.
Dette var den kule delen av filmen, og den foregikk før fortekstene. Det er som å være så trengt at man får orgasme før forspillet.
Etter at skurkene fikk disken hacker de seg lekende lett inn i britisk etterretning. Noe som likner strikkeoppskrifter hakker skjebnesvangert over skjermen til Judi Dench, og så sprenger de allsidige kriminelle hele fasikens MI6-huset i lufta. Blir det møte i skolerett— og kontrollkomiteen av den slags? You bet. M kniper munnen feministisk sammen som om hun skal si nei til tretti år med slitsomt ekteskap og fem svangerskap. Men Bond da? Han feirer det evige liv ved å ha tilfeldig sex med ei dame som kunne vært Indira Gandhis datter og følgelig burde hatt bedre vett.
Hjem til England som et vrak. Han har frozen shoulder, skuddsår, han ser ut som en søvnløs Nordsjø-dykker etter vannfallet, han har øynene til en angrende aids-pasient og må trene med oksygenmaske før han sendes til psykologen. Alt dette må vi være med på. Som om vi ser de som skal slanke seg i Puls.
Filmen har nå stabilisert seg i en dramaturgi og en bildepoesi helt uten eleganse. Det er sikkert ikke så mange som husker hva eleganse var, for i vår tid ville den ha virket støtende og blitt avvist som politisk ukorrekt. James Bond var i år etter år en litt for gammal nattklubb-forfører som ble akseptert fordi skurkene var dumme & utrente og fordi han både var så gentleman-elegant og så pen at han sto over normale vurderingskriterier. Craig er ikke det. Han er en andpusten liten sliter. Ta på ham smoking, og han ser ikke ut som Dom Perignon i navleloet, han ser ut som en arbeiderklasse-forlover som holder med Liverpool.
Filmen forsøker å ta seg opp ved å dra til Shanghai, der neon-lyrikken er like imponerende som kveldsfotoer fra Vågen. Bond tar på seg fintøyet. Det stiligste han kan finne på er å følge etter Lista-mannen inn i tom kontorbygning for å slåss litt med ham i skyggene. Bond faller ikke denne gang, han andre gjør det - og etterpå kommer Mowgli til hotellrommet hans. Hun har reist med fly helt fra England for å fortelle at agentlista er dekryptert av skurkene. Så opptrer hun generøst som kontorets call girl og utfører eskortebarbering av svulmende adamseple i lyset fra en nytent blodappelsin. Insinuasjon om sex og fyrverkeri-sprut følger. Ved alt som er hellig: Man metaforiserer ikke ejakulasjon med fyrverkeri. Ikke fyrverkeri. Ikke fontene. Ikke svaner som letter fra vannflaten. Jeez.
I et kasino som er dystrere enn smålummert felt-bordell under blending treffer Bond på ei dame som kunne vært Michael Jacksons mumie. Hun kommer ut av det Sabeltann-banale mørket med heksefjes, transvestitt-sminke og stygge klær, og hun heter Severine. Dama snakker som Siri fra iPhone, og etter at Bond har slåss med verdens dårligste torpedoer i en øglegrav, drar han av gårde og har visst bråkvikk dusjsex med Severine, som antakelig ikke er mann likevel.
Fiennes og Dench er huka av Frp-erne i Taklys- og Konstitusjonskomiteen og må forklare seg. Men Bond seiler med Severine til en ødelagt liten ruinøy, der den omnipotente Bardem har en jålete data-installasjon, og så blir Bond og dama tatt ulogisk til fange sjøl om de egentlig hadde overtaket i dusjen.
Bardem kommer inn i filmen. Jeg kommer aldri til å glemme det. Han svever som en pensjonert ballettdanser, han har en såtefarga Redford-parykk som små gnagere ville ha spydd av – og øyenbrynene ser ut som om de ble behandla med plutonium. Mannen er en karikatur, men han spiller som om han er på audition til musikal-oppsetningen av «Hamlet». Bardem himler. Ingen himler lenger. Kanskje noen gamle damer i Nationaltheatrets lobby. Han leker seine «Saw»-games med 007 og frøken niks mer sex, før agenten blir plutselig gjenfødt som om han drakk fra jomfru Marias bryster i en fontene i Frankrike!
Filmen skulle vært slutt der. Vi skulle vært ferdige med den lille skredder-spøken. Men neida. De kler tullingen opp i posør-khaki og setter ham i glassbur i London. Kommer han seg ut derfra? Ja. Han gjør det. Og han blir forfulgt av Bond nede i T-bane-tunnellene før han unnslipper som en gåtefull trollmann fra en Scooby Doo-episode.
I mens har M og de vært på høring. Og så følger etterretningssjefå og agenten med de dårlige knærne et spor ut i Høgjæren. Glem Jamaica. Glem Florida. Glem alpene. Glem Venezia. Lyngheiene breier seg som muggskadde ulltepper over skjermen, og hvis du ser godt etter, smyger sikkert Berdal Bolsø rundt i sine Mad Max-kostymer. Der inne ligger spøkelsesslottet fra Bonds barndom. Og der sitter Albert Finney og ser ut som noe Tore på Sporet fant.
De to fra etterretningen kom for å lokke mega-forbryteren, så derfor har de ikke med seg våpen. De lager Macauley Culkim-feller og klasebomber. Dench får et rutete pledd som er så stygt at elitisten Bardem skal bli skremt i hjel. Filmen sleper utslitt med føttene.
Mer kan jeg ikke fortelle. Det skjer ikke spesielt kule ting, og lyset er så dårlig at sluttscenene like gjerne kunne vært spilt inn backstage på Det Norske Teatret.
Følg meg på Twitter: @arilabra