"Støv på hjernen": Norsk komedie 1959. Regi:Øyvind Vennerød. Med: Odd Borg, Inger Marie Andersen, Kari Diesen, Wenche Foss,Per Theodor Haugen, Unni Bernhoft.
Akkurat da det ikke var meningen at noen skulle si noe merom tidsklemma, om nødvendigheten av at kvinner ser sexy ut på stabsmøter oghvordan blir DU venn med sjefen, kom denne norske 1959-komedien om athjemmeværende norske kvinner fikk så få klemmer at det gikk ut over husarbeidetderes. Eller rettere sagt: Fram til 1959 saboterte den klassiske husmorenkjønnslivet så konsekvent at hun plutselig risikerte at mennene fant etpermanentert forstadsdyr i leopard-dress og forlot kona sånn at hun måtte ut iarbeidslivet.
I 1959 nevnte kvinner ikke arbeidslivet, for de var i motdet. Lite kunne de ane at døtrene deres skulle tilbringe livet i arbeidslunsjerog miljøtiltaksmøter og at barna deres skulle bli unnfanga på etatens julebordog ville tilbringe den mottakelige delen av barndommen hos kommunale kvinnermed vestlandsdialekt.
"Støv på hjernen" er laget etter en roman av EvaRamm, og den er oppsiktsvekkende. Handlingen går ut på at Inger Marie Andersenikke må være så hverdagsbrysk og sengetrøtt, men også sexy for sin mann OddBorg. For Borg er tilbakestående som en revisorutdanna fotballtrener med hattog frakk, og han skjønner ikke at han blir utsatt for et hjemligrenslighets-tyranni fordi kvinner måtte klage på menn for å bli skikkeligforsørga. Tenk gjennom det: Et voksent menneske på rundt tretti år klarte å bliutslitt av å lage én eneste middag i løpet av dagen fra halv ni til halv fem.Dessuten vaska hun opp etter frokosten. Ingenting å rydde, for ingen fikk lovtil å sette så mye som tøffel på snei.
Sannheten er at hun ikke ble trøtt, hun var enlivsstils-terrorist.
Kvinner tilhører en etnisk underklasse, de er et slagsurfolk som i tusenår er blitt utnytta til avl. De har mye å hevne, og"hjemmeværende husmor" var våpenet deres: I det såkalte hjemmet kanhun bestemme over liv og død, der blir hun betalt for å koke poteter og hun kanderfor være for trøtt til å tilby seksuelle tjenester. Det er som å væreprostituert på uføretrygd.
Kvinner hadde bestemt at skilsmisse var en skam, og denharmonien varte altså helt til sekstitallet nærmet seg og ødela matriarkatetfor alltid. Menn rota plutselig rundt på kjøkkener med oppfinnsomhet ogeffektivitet, og idealistiske forskere påsto at kvinner hadde seksuelledrifter. En kultur forfalt. I dag ville FN tatt affære.
I "Støv på hjernen" advarer Wenche Foss motskilsmisse-trusselen, men hun nevner aldri ordet jobb. I forfinaneglelakk-samlinger ansporer denne femtitallets parallell til rosabloggere sinenabokvinner til blonde-undertøy og flørtefeiking. Men hun nevner aldri at dekan begynne å tjene penger sjøl. Fru Helgesen må vaske opp om natta fordi hunville være sexy om kvelden, og hun utfører sin rolle som forførerske med densanne martyrens behagelige resignasjon.
"Støv på hjernen" antyder at sex med menn i langtundertøy er en plikt som kvinner gjennomlide for ikke å bli fraskilte. Filmener bedårende koselig med sine halvoppførte drabantby-blokker, sine nesten tommegater, sine fantastiske biler og scootere, menn som drikker pjolter medblandevann, grønnsaksboder på Youngstorget, tobakksrøking innendørs og barn somgidder å bruke dagen på å hoppe opp og ned i gamle lenestoler.
Det er bare femti år siden, og filmen får Norge til å se ut som en isolertgrottekultur fra Stillehavet eller Saudi-Arabia.
Følg meg på Twitter: @arilabra