“Paranorman”: Amerikanskanimasjonsgrøsser. 2012. 1 time, 32 minutter. 11 år. Regi: Chris Butler, SamFell. Med greie norske stemmer.
Det er noe rart ved animasjonsfilmer. På kino kan denoverdrivende naiviteten virke påtrengende som nærbilder av rumpekviser, men nårman ser filmen igjen på Blu-ray, forfines den av en akseptskapendebeskjedenhet. Sånn er det med det mørke lille eventyret om Paranorman, enklassisk ulykkelig skolegutt og uhelbredelig goth-geek som kan se og snakke medde døde. Han kan til og med trøste roadkill på skoleveien. Av det blir han likeupopulær som prinsesser med englevakt.
Figurene er fantastiske. Mors gravitasjonsutfordra mage eret syn for personlige trenere. Pappa er ikke barelike urimelig røff som en Erlend Loe-fantasi, hanfornekter rått sønnens melankolske spiritisme.
Så kommer småbykatastrofen. I en slags Stephen King-ekstasedukker fortidas superheks opp og vil utslette alt, og så står dommeren ogbyrådet opp med lange, sørgmodige zombie-fjes og skremmer vettet også avkroppsbyggere og tenåringsjenter. Sammen med den dumme skolemobberen og detfilosofisk uovervinnelige mobbe-offeret må ParaNorman ta på seg oppgaven somalle beskriver, men aldri gjør: Han skal snakke litt søtt til monsteret, sånnat det skjønner hvor mye vi egentlig elsker det. Venstre kunne ha foreslåttdet, Frp ville vært i mot det – men bare Paranorman gjør det. Han trosser byensfanatiske fakkeltog, han vandrer i den grønne dødståka, han ignorerer blackmatter som eter nåtida.
Spennende blir det. Jeg skal røpe noe fra den andre sida. Dehar ikke bingo i himmelen. Derfor nekter døde farmor å forlate sofaen sin.