Action/Thriller
Zero Dark Thirty
USA 2012. Regi: Kathryn Bigelow. Manus: Mark Boal. Med: Jessica Chastain, Jason Clarke, Mark Strong, Joel Edgerton, Scott Adkins, James Gandolfini m.fl. Lengde: 2 timer 37 min. Aldersgrense: 15 år.
Jakten på Al-Qaidas leder Osama Bin Laden red USA som en mare etter terrorangrepet 11.september. Og endelig: 2. mai 2011 fikk amerikanerne endelig has på sin erkefiende nummer én. Var det rett prioritering å bruke etterretningsressursene på å ta lederen og symbolet for terroren, framfor å konsentrere seg om å forhindre ny terror? Terrorangrepet i Algerie har gitt både det spørsmålet og filmen «Zero dark thirty» ny aktualitet.
Radarparet Kathryn Bigelow og Mark Boal vant Oscar for krigsdramaet «The Hurt Locker» for 2008, og her er de tilbake med en like besettende historie fra konfliktene i kjølvannet av 11. september. «Zero dark thirty» stiller egentlig ingen spørsmål og trekker ingen konklusjoner, men gir i stedet et realistisk og åpenhjertig bilde av hvordan CIA jobbet og tenkte i de snaue ni årene som gikk fra terrorangrepet til fienden var nedkjempet.
Selve aksjonen mot Bin Ladens skjulested i Pakistan er selvfølgelig høydepunktet i filmen, en operasjon som skildres både intenst og detaljert. Men først må vi gjennom halvannen time der premissene legges: grusomme torturscener der amerikanerne forsøker presse ut informasjon om Bin Laden. Møter, kontorkrangler, nitidig etterretningsarbeid over hele verden. Å få hele denne historien til å fungere flott på film, er imponerende. Det er vanskelig å se hvordan det kunne vært gjort bedre.
Mange har kritisert torturscenene, og mener at filmen framstiller det som om Bin Laden ikke kunne vært tatt uten informasjon hentet ut gjennom tortur. Men når vi til slutt har hele bildet, er det lett å forstå hvorfor det var nødvendig å ha disse scenene med. Så kan vi selv diskutere problemstillingene om tortur og drap i «det godes» tjeneste, om CIAs prioriteringer og hvem som har æren for at aksjonen lyktes.
Det som gjør gjør «Zero dark thirty» til mer enn en dokumentasjon av det som skjedde, er CIA-agenten Maya, glitrende spilt av Jessica Chastain. Denne rollefiguren har svært mye til felles med Carrie den aktuelle i tv-serien «Homeland». Begge to unge, arbeidsnarkomane kvinner som hevder seg i manns— og eldredominerte miljøer, og som bikker over i besettelse for å følge et bestemt spor som ingen andre har tro på.
Dermed blir enkeltmenneskes kamp for det hun tror på, og aldri gi opp, et viktig undertema i filmen. Ja, en etterpåklok Hollywood-klisjé som er mulig fordi aksjonen var en suksess. Men som likevel gir den politiske krigsfilmen et nødvendig anstrøk av menneskelighet.