Animasjonskomedie
Rive-Rolf (3D)
USA. 2012. 1 time, 47 minutter. 7 år. Regi: Rich Moore. Med: Norske stemmer.
Da Disney-gjengen fikk gnidd yrkestårene ut av øynene og oppdaga at de hadde sluppet opp for dyr, gikk de etter dataspill-figurer.
Det var egentlig en god idé, dersom de hadde lekt seg med spill som noen kunne kjenne igjen. Dersom The Apprentice fra «Force Unleashed» hadde dukket opp i dette usannsynlig ekle sukkertøy-helvetet, skulle jeg ha tilgitt dem. Men hele filmen handler fra en rosa dropsverden som får smågodt-hylla på Rema til å likne en utstilling av designmøbler. Fytti flate Wrigleys for en grim film!
Handlingen foregår i en spill-arcade, et fenomen som jeg ikke trodde fantes etter at folk fikk strøm og xbox hjemme. Der er Rive-Rolf skurken i et spill der han river ned og Flinke Felix bygger opp. Rolf ser ut som en Donkey Kong med oppblåst Russell Crowe-fjes, og Felix kunne ha vært en små-geekete Mario-bror. Slemmingen Rolf blir lei av fraværet av anerkjennelse og jumper spill for å vinne en medalje. Zzzz. Da treffer han glitchen Vanellope som er funksjonshemma på det viset at avataren hennes blafrer.
Den slemme og den handikapte må trøble seg småjabbende gjennom ubeskrivelige Dropsen-karikaturer, før filmen (etter én time) når fram til en handling som nesten blir spennende. Vanellope skal kjøre sukkerbil i sukker-racet i Candyland, men Kongen og de slemme mygg-virusene angriper.
Også det ender i sentimentalt vas der Vanellope omgjør eventyrverdenen til grunnlovsfesta demokrati, og så blir det faktisk noe på Felix, som har sjarmert gunmod-beiben fra militærspillet.
Det bisarre med filmen er at den består av en 107 minutters dødsangst-orgie som Ingmar Bergman ville blitt betenkt av. Dataspill-figurer dør når de tar strømmen, når de ikke skulle ha jumpa spill, når spillet blir utdatert. Døden og utslettelsen ligger som et ondt varsel over en stygg film. Ille.
Følg meg på Twitter: @arilabra