«On the road»: Amerikansk drama. 2012. 2 timer, 4 minutter.15 år. Regi: Walter Salles. Med: Sam Riley, Garrett Hedlund, Kristen Stewart,Kirsten Dunst, Tom Sturridge, Alice Braga, Viggo Mortensen.
"On the road" handler om å leve som litteratur,den er om å bli ei bok. Hvorfor skrives det så mange kjedelige bøker og lagesså mange kjedelige filmer? Antakelig fordi forfattere og regissører er noentørre stipendie-jævler som ikke vet at du må ha følt noe før du kan beskrive det.
Før hippiene institusjonaliserte uansvarligheten fantesbeatnikene. De besmittet først og fremst New York med neo-amerikansk livsstilog en jazzdrevet, absurdistisk frihetsdyrkelse som forvarslet sekstitallet.Jack Kerouac var en beatnik. Han ble født i 1922 og døde i 1969, og handebuterte med romanen «On the road». Den er mest av alt en sår, forundret ogtrassig skildring av det uregjerlige karisma-mennesket Neal Cassady, som døde i1968, 42 år gammel.
Neal Cassady ermodellen for Dean Moriarty i «On the road», og Sal er Kerouac sjøl. Cassady erforlengst et amerikansk ikon. I romanen og visstnok i livet sitt nyoppfant hanen eldgammel, særmaskulin, poetisk galskap, et kreativt, stormete og trangeteovermot som i ettertid bidro til å utforme den vestlige verdens moralskeanarki.
Det er blitt sagt at «On the road» ikke kunne filmes, mendet er ikke sant. Man må bare gjøre ting slik brasilianeren Walter Salles gjørdem. Han har sett at det egosentriske frihetsforsøket egentlig er skapt avsketsjer og anekdoter. Man kan bare leve heftig i korte forsøk, i voldsomme,spontane katarser som nødvendigvis er bundet sammen av livets uunngåeligetransport-etapper, valium og fiskepudding med majones. Salles filmerhøydepunktene, og man aner bare så vidt at det finnes et nokså alminneligførtitallsliv mellom dem.
De visuelle virkemidlene veksler mellom feberhete øyne ogsvette kropper, underlige interiører og et flatt, vakkert motorvei-USA somformelig ligger som ei kåt brud og kaller på galninger. Sal, Dean og Carlo(Allen Ginsberg) er pur unge, litterært hysteriske menn som driter i Eisenhowerog forsøker å virkeliggjøre bokligheten som liv. Jazz ligger rundt dem ieggende, utfordrende bass-ganger og lokker til befridde tanker og sanseligskjørlevned. Cassady hører en saksofonist og påpeker at musikeren starter medet streit refreng og så spiller han seg opp til han finner Tingen. Men hva erTingen? Jeg tenkte på det og fant ut at det må være den logiske beruselsen hanfinner i å la instinkter utfolde sin impulsive egenart mot jevn ekstase utenandre bremser enn tiden. Tingen er også hva de eksistensielt avvikende dikterneetter hvert utøver, sammen med jenter som både er ganske galne og ganskeskuffa.
«On the road» handler om at de drar USA på kryss og tvers,men du kan oppfatte tittelen metaforisk hvis du absolutt vil, for når du harfunnet tingen, når du har funnet den gale rytmen i livet ditt, da skeiner du påbegge sider av veien, ikke bare på den høyresida som de tildelte deg.
Når kameraten Kerouac ikke vil ligge med Cassadys hustruLuAnne (Kristen Stewart) mens Cassady sjøl ser på, griner han av skuffelse.«Han ville så gjerne ha sett hvordan det er,» sier Stewart ømt. Når trekløveretkjører nakne i forsetet på bilen mens Stewart onanerer de to vennene samtidig,er det som et uunngåelig påfunn, en naturlig opplevelse som folk egentlig ikkekan leve uten. Cassady har ingen grenser. Han har bare et himmelstormendebegeistra vemod og en livsoppfinnsomhet som ikke kan tøyles eller stanses.
Jeg liker dette. Filmen er konturfri, den lever som om viikke er til stede, den er bare til stede i seg sjøl, som en blind mann i etutstillingsvindu. «On the road» har en uferdig levendehet som om du stansetmidt i fødselskanalen og så deg rundt og sa: Her er det moro.
Rollene er forfriskende når du først får vennet deg til atdette var menn i 20 års alderen, og de så nokså unge ut. Sam Riley spillerKerouac med et snev av McLachlans kjølige ro. Garrett Hedlund er en fantastiskoverspent Cassady, Kristen Stewart har aldri noensinne vært bedre og KirstenDunst vet vi om fra «Melancholia» — hun kan spille film. Viggo Mortensen erskjønn som William S. Burroughs i orgonkassen. Bilene i 1948 var så vakre at dekan konkurrere med harepuser.
Under friheten hviler alltid smerten. Man trenger ikkeutbrodere den, hvis man ikke er skandinavisk filmkunstner, men den finnes der.
Nå ble det for langt igjen.
Følg meg på Twitter: @arilabra