"Happy feet 2" er en paradoksal tittel på denneoppfølgeren om de musikalske pingvinenes litt TV2-aktige danseliv i isødet.
Ikke bare later de til å ha sekteriske adferdsmønstre somgir deg den urolige Sarons Dal-fornemmelsen av gospelglad ensformighet. Så vidtjeg kan huske var de i den forrige filmen uniformt opptatt av synging, og såkom det en stepper. Denne gang er det sånn at alle dabber taktfast somtregolv-avhengige irer. Men Erik kan ikke.
Det er selvsagt synd, men faktisk av de små ting. Formeteorologiens tabloid-sallan flytter isfjell sånn at alle stenges inne. Ogikke bare det: Dyrelivet fortoner seg som en konstant og logiskdødsangst-orgie. Sentralt i denne ubarmhjertige skildringen av håpløshet stårde to løgnas-krillene som ganske enkelt kommer til å bli spist fordi krill bareer mat. De er totally ferka.
Handlingen er springende og syngende, men det opptrer enhusflidsjaman, og det dukker opp en lundefugl og gir små keiser-pingvinger denideen at de skal fly.
Filmen er tillatt for alle, men jeg ville ikke ha tatt medde minste.