"Hodejegerne": Norsk krimthriller. 2011. 1 time, 34 minutter. 15 år. Regi: Morten Tyldum. Med: Aksel Hennie, Nikolaj Coster-Waldau, Synnøve Macody Lund, Joachim Rafaelsen, Julie R. Øgaard.
Dette gruet jeg til. Filmatiseringen av Nesbø-thrilleren "Hodejegerne" ble tatt i mot som en nasjonalfeiring – med Nasse Nøff-imitasjonen Aksel Hennie, den stivbeinte danske elgen Nikolaj Coster Waldau og amazonen Macody Lund i rollen som sart og manipulert kjæreste. Da jeg skulle se den på Blu-ray var jeg svett på steder som bare "Trekant" vet om.
Jeg hadde grunn. Riktignok får regissør Tyldum en del Jaget-scener til å funke sånn passe forskrekka, og Hennie buler dramatisk med blikket. Men filmen blir dødelig forgifta av en unødvendig visuell vits i åpningsscenene, og det er aldri noen sjanse til at den kan bli annet enn litt overraskende rols.
Introduksjonen av hovedpersonen likner et ondt revynummer: En overklassefyr stjeler ting. Han er 168 centimeter på varme dager, og han har en satirisk hårpryd som bringer tankene til Ben Stillers "Zoolander". Aksel Hennie ser så latterlig ut at filmen burde vært en scenefarse med kofferter og forvekslinger. Det blir virkelig ikke bedre da den digre vikingkvinnen Synnøve Macody Lund kommer inn i filmen som om en av steinkvinnene ved Rådhuset hadde reist seg. Når det skulpturelle mennesket kler av seg, kan det bare være fordi hun vil amme den arme gentleman-forbryteren. Jeg kjente at jeg rødmet fordi fordommene mine ble uimotståelig pirra: Jeg vet jo at menn godt kan være kortere enn kvinner, og det er mer normalt enn fotsopp. Men funker det i en macho-thriller der mannen med det tøysete håret skal være han vi bryr oss om? Tilfeldige tilløp til selvironi hjelper ham ikke. Dette blir aldri bra.
Jeg har ikke lest Jo Nesbøs roman, og jeg kommer aldri til å gjøre det. Handlingen er ikke flottere enn den forslitte arbeiderpynten som får henge lavt på juletreet, og filmen kunne utmerket godt ha vært en rumener-action; det er sånne filmer som amerikanske selskaper lager billig i Øst-Europa med en utvandra Steven Seagal eller Dolph Lundgren.
Bestemor til den mystiske Jarl Greve hadde et forhold til en tysk offiser (host, host!) og derfor finnes dyre malerier som det uredde frisørofferet vil ha tak i. Men IT-dansken Coster Waldau lager sci-fi-flotterier som han vil selge, og han bruker alle Hennies hønsete naivitetsdamer for å intrigere. Så begynner han å forfølge den sjalu millionæren for å drepe ham, ut fra den litt gåtefulle logikken at hvis hanreien dør, så vil alle Norges porter åpne seg, for det var den vimsete lille tyven som tydeligvis bestemte over næringslivet i hele landet. Som jeg sa: Rols.
"Hodejegerne" er filmen der Hennie ødelegger frisyren med avføring, og etterpå kjører han traktor iført avføring, og det er alltid noen som ler av dritt. Men scenen med utedoen er egentlig visuelt håpløs og like avfeldig som strippende russisk prostituert. En rein VHS-action kan ha med sånt. Den skal til gjengjeld bestå av overjordisk vellykka slagsmål. Silkethrillere må redigeres med misjonærblikk, for de i bobilene skal ikke le. Da er alt over.
— Jeg har vært så redd for at du skulle gå fra meg, sutrer Hennie mot slutten i en slags foreldresamtale. Det tror jeg på. Men det er ikke verre med ham enn at den forskremte Nasse bryter seg inn i Rettsmedisinsk for å stjele en peanøttpose. Den tror jeg ikke på.
ps for de sør for Flekkefjord: "Rols" betyr en blanding av rot og tøys, som når katten har vært i garn-nøstet.
Følg meg på Twitter: @arilabra