"Killing Bono": Engelsk-irsk dramakomedie. 2011. 1time, 50 minutter. 11 år. Regi: Nick Hamm. Med: Ben Barnes, Robert Sheehan,Krysten Ritter, Justine Waddell, Martin McCann.
Og før du egentlig får summet deg og bortforklart denpinlige oppdagelsen at virkelighetsbaserte filmer kan være gode, dukker detfader meg opp en til. Det er ikke irriterende. Det er ondt.
Ben Barnes fra "Narnia"-filmene spiller enguttunge som vokser opp med Bono i Dublin. Joda. Den Bono. Guden Bono. I still haven't found what I've been lookingfor-Bono. Mannen som fant opp pop om igjen, etter The Beatles.
Det er midten av 1970-tallet og alle vil bli rockestjerner.Neil McCormick (Barnes) syns kameraten ser ut som ei pingle og vil ikke væremed i bandet som etter en kort stund plutselig blir U2. Kameraten skifter navntil Bono. McCormick går forståelig nok inn i en tilstand av psykotisk sjalusisom ville få Kain og Abel til å se ut som idyllikerparet Kristiansen & Strand.
I Narnia-filmene var Barnes enda en jentevegg-skjønnas, menher spiller han med det såra geniets lidenskapelige galskap. Han vet at hanikke skulle tapt. Han vet at kan kunne vært den største. Bono er enprogramsnill vinnerfyr som gjerne vil hjelpe kameraten, men den gale rivalenmanipulerer seg sjøl, broren (Sheehan) og bandet inn i elendigheter som er forgalne til å være dikta opp.
Det er en skjønn film. De irrasjonelle irene vandrer somAlicer i Eventyrland rundt i Londons merkverdige rockemiljø. Det er et liv utensannsynlighet og realisme. Vi får et troverdig bilde av den sammenstuaamøbedammen i England der musikk-geniene ble til. Gullguttene hadde flaks. Noenandre gikk alt galt for, og det var kanskje ikke fordi de var dårligere, menfordi suksess er det samme som hell, og noen har det aldri.
"Killing Bono" er en nydelig, rått ironisk film omverdens urett.