50/50
Regi: Jonathan Levine. Med: Joseph Gordon-Levitt, SethRogen, Anna Kendrick, Bryce Dallas Howard, Anjelica Huston, Julia Benson, MarieAvgeropoulos, Will Reiser, Jessica Parker Kennedy med flere. USA 2011. 1 time39 minutter. Aldersgrense: 11 år. Egnethet: Ungdom/voksen.
Det er – underlig nok – humoren det kommer an på i filmersom handler om personer som får kreft. Ellers holder vi ikke ut å se smerten ogfrykten i møte med en dødelig sykdom. Dramakomedien «50/50» balanserer alvor oglatter på en fin måte. Jevnt og trutt kommer det dokumentar— og fiksjonfilmer somtematiserer at også unge mennesker kan få en diagnose som er livstruende. Deter tåpelig å si at «dette har vi sett før», all den tid stadig nye pasienter ogderes pårørende må forholde seg til angsten og kjempe for å beholde håpet.
Altså handler det om hvorvidtregissøren får historien til å leve og gripe oss. Jonathan Levine har et manusmellom hendene som muliggjør at et bredt spekter av følelser blir iscenesatt.Det er bra.
Hvordan reagerer kjæresten til Adam som får vite at han haren sjelden svulst med 50 prosent sjanse for å overleve? Og hva med kameraten ogkollegaen Kyle, denne brautende bølleaktige typen som helst tenker på damerhele tiden?
Snart triller Levine også innforeldrene i fortellingen – moren som overøser den syke sønnen med omsorg, mensom samtidig må stelle en ektemann med Alzheimers. Her figurerer også denfølelsesløse legen som bare avleverer diagnosen i et effektivt, men uforståeligspråk.
Den siste og ikke minst vesentlige rollen, skal det viseseg, er den unge terapeuten Katherine (Anne Kendrick) som Adam begynner å gåtil.
Nå synes jeg nok JosephGordon-Levitt i rollen som Adam er i blekeste og mest passive laget, iallfall istarten mens han ennå er frisk. Men gradvis vinner han sympati og vokser etterhvert som han motvillig dras gjennom ulike reaksjonsfaser i møte med kreften ogbehandlingen av den.
Levine balanserer på kanten av å bli for pedagogisk – hanskal liksom ta oss gjennom alle faser av pasientens følelsesmessige stadier,fra uberørt optimisme via likegyldighet til det store raseriet og den dypefortvilelsen.
Nettopp da er de ironiskereplikkene og fleipen helt nødvendig for at filmen ikke skal oppleves som eninformasjonsbrosjyre fra kreftforeningen eller en lærebok i psykologi.
Men når så humoren har hjulpet oss gjennom fase etter faseav Adams vei til den siste, store operasjonen, må regissøren også klare å borened i det dype alvoret. Det lykkes han med. En av de rørende øyeblikkene er når27-åringen begynner å se på morens omsorg med et nytt blikk, at hun ikke bare ermasekråka som vil flytte inn hos ham, men at hun er en som bryr seg og som hanbør gi kjærlighet tilbake til.
Det minst vellykkede i historiener den romantiske fortellingen som flettes inn, jeg sier ikke hvordan, men denvirker konstruert, litt sånn «nå må vi ordne opp i den sykes kjærlighetsliv ogvise at det går an for kreftsyke å få kjæreste» i sammen slengen.
Men okeida, damen han faller forer skikkelig søt og velspilt. Alt i alt en severdig historie med døden på lur.