Pina
Regi/manus: Wim Wenders. Med: Dansere fra Pina Bausch’Tanztheater i Wuppertal. Tyskland 2010. 1 time 44 minutter. Aldersgrense: Alle.Egnethet: Ungdom/voksen.
«Pina» er film av et slag som svært sjelden når kinoene.Dokumentaren om dansekunsten til den legendariske koreografen Pina Bausch ergjennom Wim Wenders’ regigrep blitt en skjønn og annerledes opplevelse.
Tyskerne Phillipine Bausch og Wim Wenders var gjennom åreneblitt nære venner. Hun hadde laget utsøkte danseteaterforestillinger på1970-tallet, han drømte om å formidle hennes kunst filmatisk. Men først da3D-teknologien kom på 2000-tallet, fikk han tro på at filmmediet kunne ytedansen – denne romlige kunstarten – full rettferdighet. De to planla filmen idetalj og skulle snart gå i opptak da Bausch plutselig døde sommeren 2009, 69år gammel.
Det var et sjokk, ikke bare for dansekompaniet i Wuppertal,men også for regissøren som måtte tenke helt nytt om prosjektet. Dokumentarenhan omsider laget, er blitt en uhyre vakker hommage à Pina Bausch, i intimtsamarbeid med de 34 danserne som bidrar.
Jeg er ingen beundrer av 3D-teknologien da den altfor oftebenyttes til overflatisk krimskrims som kastes i øynene på en uten å forsterkebudskapet. Men i «Pina» fungerer det bra fordi romdybden i flere av dekoreograferte dansene blir framhevet.
Men også andre av Wenders’ formgrep er interessante. Hanhopper bukk over det velbrukte dokumentarportrettet der det lesses på medbiografisk materiale om hovedpersonen, og forteller knapt noe om Bausch’ liv. Istedet slipper danserne til med korte, talende utsagn om hvordan Pinainspirerte dem. Dette formidles ikke på den oppbrukte måten med «snakkendehoder». Wenders lar oss betrakte den enkelte dansers ansikt idet vedkommendelytter til sitt eget, innspilte minne. Det er betagende utført.
I det hele tatt dropper regissøren det meste av snakk ogbruker tiden på å vise hva slags forestillinger Bausch skapte: Kraftfulletolkninger av klassiske verk, som i starten med utdrag fra forestillingen«Vårofferet» til Stravinskijs berømte musikk. Her blir offeret en enkelt kvinnesom skilles ut fra de andre og må ikle seg en blodrød kjole.
Eller ta den forunderlige forestillingen «Café Müller» deren kvinnelig danser beveger seg i blinde mens en mann river unna kaféstolene såhun ikke skal snuble i dem. Her klipper Wenders sømløst inn biter avdokumentaropptak fra samme forestilling i 1978 da Pina selv danset. Slik får vise hennes sterke innlevelse. Rørende.
Og straks vi tror at Bausch bare koreograferte det dypestealvor og de tyngste lengsler og at Wenders utelukkende henter bilder fra enteatersal med publikum til stede, klipper regissøren seg rått og brått utendørsog lar en danser framføre en munter quickstep med bjeffende hund, festligframført til lystig musikk. Eller han vrir stemningen over i det surrealistiskeog lar danserne utfolde seg på eller under den sciencefiction-aktige t-banen iWuppertal, som kjører hengende over byens gater. Det er visuelt overrumplendeog stilig.
En danser minnes at Bausch var opptatt av elementer somjord, stein og vann. Det bekrefter filmen til fulle – her danses det i vann,spyttes, sprutes og svømmes, det klatres i sandtak og skufles med sand, alt mensdanserne utfører sine bevegelser.
Følelselsregisteret og musikkrepertoaret er med andre ordvidt og bredt, og det vinner «Pina» sterkt på. Slik bør dokumentaren kunneappellere til de fleste aldersgrupper og kunstsmaker og gi et svært utvidetinntrykk av hva dans kan være.
Våg å se noe helt annerledes.