The whistleblower: Tysk-kanadisk drama. 2010. 1 time, 50minutter. 15 år. Regi: Larysa Kondracki. Med: Rachel Weisz, Monica Bellucci, Vanessa Redgrave, Nikolaj Lie Kaas.
Jeg vet ikke riktig hvordan jeg skal takle denne filmen.Prinsipielt tror jeg ikke på sanne historier i film. Jeg tror ikke atbilde-demagogi kan avsløre hvem som drepte Kennedy — film kan bare presenteresubjektivitet på en sleip måte.
Men "The whistleblower" traff meg der hvormottakeligheten er størst. Latente mistanker blir bekrefta. Filmen framstillerFN som et kynisk makt-apparat i en moderne verden, ikke som den blide-barn-plakatensom vi går rundt med i vestlige forestillinger. Det virker rimelig, for en hverorganisasjon – uansett idealisme – vil før eller siden komme dithen athensikten er å ta vare på seg sjøl. Wikileaks kommer også dit, hvis de ikke erder allerede.
Dessuten forteller kanadiske Kondracki en sann elleroppdikta historie om trafficking som burde få sunne mennesker til å revurderesitt eventuelle liberale syn på prostitusjon og tvillingsøstera pornografi. Ifilmen blir øst-europeiske kvinner kidnappa og mishandla av hjerteløseslavehandlere. De bringes til Sarajevo for å betjene bosniske soldaters ogFN-personells umettelige behov for volds-sex. Om detaljene skulle være påfunn,vet vi at virkeligheten bak kvinnehandelen er sann.
Rachel Weisz er sterk og sart i rollen som FNslikestillings-representant på stedet; hun skal bidra til bosniske barbarersoppdragelse sånn at de blir like kvinnevennlige som Vesten. Da dama oppdager atverdensorganisasjonen driver et bordell med skamslåtte slaver, slår hun alarm.Men FN er viktigere enn kvinnene, og dama mister jobben sin.
Filmskaperne forteller hvordan det gikk med virkelighetensKathryn Bolkovac, og fremdeles kan vi ikke vite om den fryktelige historien ersann. Men den er uansett vesentlig.