Drive:
Amerikansk drama-action. 2011. 1 time, 40 minutter. 15 år.Regi: Nicolas Winding Refn. Med: Ryan Gosling, Carey Mulligan, Ron Perlman,Albert Brooks, Bryan Cranston, Christina Hendricks.
Jeg har alltid følt at den danske"Pusher"-regissøren Nicholas Winding Refn var en psykotisk jålekopp,men i amerikanske "Drive" har han fått til noen så uvanlig kulethriller-scener at mannen burde bli ei stjerne av Tarantino-format .
I lange perioder er "Drive" en nytelse. Denstarter med kanskje den beste drive-away-scenen jeg noensinne har sett. RyanGosling er på en måte amerikansk ungdoms høytidelige Yoda, bortsett fra at hansnakker mindre enn leketøy og har stivere fjes enn frysetørka lateks. Han manøvrererfluktbilen og to ranere med en nesten filosofisk innsikt bort fra åstedet, ogda ser innelukketheten hans ut som en hypnotisert kvalifikasjon. Han er enjedi-ridder.
Men Winding Refn består av 78 prosent Skandinavia, og hvisdu gir ham sjansen til å synke ned i de tause, gudsbesatte myrlandskap der hansgledesløse landsmenn går rundt og sier "Davs" uten å mene noe meddet, så blir han der. Det gjør Gosling også. I lange scener sitter han og serfram for seg, eller han utprøver taushet slik idrettsungdom konkurrerer i åholde pusten under vann.
Det finnes ikke mange frodige hønsebur på bussen i norden.Der sitter folk med Keanu Reeves-masker og stirrer framfor seg som om de trenerpå døden. Frodighet er heller ikke Winding Refns fremste karaktertrekk somfilmkunstner, og i "Drive" ser folka for langsomt og uforklart ut somom de kjenner hemmeligheten fra Da Vinci-koden og når som helst kan komme til åpresentere seg som Jesu tippoldebarn.
Det er plagsomt. Hovedpersonen treffer på ei skjønn lita nesten-alenemamma(Carey Mulligan) som likner på Solveig Hareide fra norsk barne-TV og har så søtsønn at sjåføren Gosling blir rammet av familie-besettelse. Fremdeles vet viingenting om han. De to stirrer på hverandre som katt og gullfisk, men utenegentlig sult. Filmen etablerer en solid platonisk über-love som til sjuende ogsist fører til at den sjelelig medtatte fluktsjåføren involverer seg for åredde nylig utsluppet forbryter-ektemann med fengselsgjeld. Det går ganskeille.
Den småkriminelle barbar-bushen rundt Gosling består nestenav Guy Ritchie-parodier, men siden de store blodskurkene spilles avtegneseriefjeset Ron Perlman og den oppstandne ekskomikeren Albert Brooks, erdet vanskelig å føle fare. Til og med groteske mord ser litt Rotary-siviliserteut. Folk dør ikke. De later som.
Fraværet av ubehag understreker historiens paradoks: Inne iden identitetsforvirra filmen finnes en irrasjonell etnisk lengsel etterStrindberg eller H.C. Andersen, en intuitiv hang til det meningsløstmelankolske som absolutt ville ha imponert Woody Allen som 30-åring.
Ryan Gosling er blitt en problematisk skuespiller. I 2002var han en urovekkende ungdom i Bullock-thrilleren "Murder bynumbers". Den forrige filmen vi så ham i var "Crazy stupidlove", der han også spilte i koma, som om han skulle være en verna bedriftsom ikke kan utsettes for påkjenninger. Og nok en gang: Dama har ingenpersonlighet. Hun bare er der, avventende som mark på kroken.
Følg meg på Twitter: @arilabra