"Mennesker i solen": Norsk komediedrama. 2011. 1time, 18 minutter. 11 år. Regi: Per-Olav Sørensen. Med: Ane Dahl Torp, KjerstiHolmen, Ingar Helge Gimle, Jon Øigarden, Ghita Nørby.
"Mennesker i solen" er en så smertefulltusympatisk film at det føles litt ekkelt å skrive om den, men desto merprisverdig. Jeg kan ikke klandre regissøren, for hva kunne han utrette? Tekstentil den svenske stand up-komikeren Jonas Gardell ville aldri bli noe annet enn et uvennlig og fordomsfulltpolitisk korrekt evangelium for de som syns de har vært sosiologiske ogvisjonært ironiske hvis de aksler seg og sier "grilldress".
"Mennesker i solen" handler om dumme og vulgæreunderklasse-mennesker i et uverdig svensk ferieparadis. De snakker som noeufikst fra "Karl & Co", de er uvitende og smålige. Det finnes enakademiker on the beach, og han en revy-latterlig nevrotiker-klisje (som skullehatt aksent, men det har ikke tekstprogrammet mitt lenger) som ikke tåler hvittbrød og irettesetter kona si hele tida. Det er ikke så rart, for sjøl om AneDahl Torp skal være lærerinne, omgir hun seg med en slags MarilynMonroe-inspirert damedumhet som hører hjemme i historiebøkene.
Dahl Torp spiller bedre enn hun noen gang har gjort. Hun eren fryd. Men rollen hennes er en fornærmelse mot intelligensen, livsmotet,gangsynet og rettferdigheten. Gardell sier grilldress og tror det er humor. Hansier grilldress og grilldress og grilldress, for Ingar Helge Gimle spiller enbrennevinsdrikkende hvalross med så dårlig smak at han ikke ville fått lov tilå hvile sin paraply på Cafe Opera om Michael Nyqvist. Kona hans spilles avKjersti Holmen i en slags "Fredrikssons fabrik"-stil som også har tilhensikt å bringe dommedagen ned over de andre.
For det er tilsynelatende Gardells spesialitet som skribent:Han slår nedover med den selvtilfredses vidunderlige naivitet. Denne tekstenvar en suksess på scenen. Det er fordi den innebærer et oppgjør med detallerede æreløse, mens snobbene sitter uskadde igjen i sine salonger når teppetgår ned.
Jeg så Gardell på Nytt på Nytt og reagerte på at han var enuventet sleip smisker, en glatt ironiker. Da jeg så denne filmen, oppsto endeprimerende logikk.
Filmen handler om to par på stranda den dagen jorden gårunder. Fisk dauer, blod regner osv. uten at man egentlig skjønner poenget. Vedbordet sitter den idiotiske allmue og driter seg ut, mens taus sønn vandreruvirkelig rundt i terrenget som en slags autist-Jesus fra tårevått skrivebord.Og verst av alt: Ghita Nørby er Guds engel på jorden. Det er som om hun kommersvevende inn fra "Dansen med Regitze", og er den hellige,skandinaviske SV-kvinne, denne millennium-kopien av Margrethe Munthe, somsetter seg utenfor de andre, smiler overbærende og sier Bosnia og Guantanamo.Det er så infantilt og flatt at man skulle ikke tro det var mulig: De dumme,vulgære menneskene drikker og driter seg ut — og så kommer den kvinneligeguddom og sier Guantanamo. Er det ingen som ler i Sverige?
Om dommedag vet vi bare en eneste fornuftig ting: Man skalholde den over seg selv, ikke over den irriterende naboen. Man skal ikke få domsnapsglada grabbarna på operakafeen til å le støyende, man skal fornærme dem oggå hjem.
Følg meg på Twitter: @arilabra