Barnepiken
(The Help).USA 2011. Drama. Regi og manus: Tate Taylor. Med: Emma Stone, Bryce DallasHoward, Viola Davis, Octavia Spencer, Sissy Spacek, Allison Janney, JessicaChasatain m.fl. Lengde: 2 timer 26 min. Aldersgrense: 7 år.
"Barnepiken" er den typen film som får deg til åføle deg snill om du liker den og slem om du er kritisk til den. Historien erbåde sterk og rørende, men du blir manipulert på det groveste for å føle"rett". Føle masse! Hele tiden!Vi gjør det: Skam, fortvilelse, raseri, medlidenhet, forakt, skadefryd.Men også varmt håp og smil gjenom tårer-glede. En sterk opplevelse. Men såhandler det altså om noen slemme folk og noen snille stakkarer i gamle dager.Vi sitter trygt i 2011 og konstaterer at verden har lært leksa si siden dengang.
Eller har den det?
Stedet er Jackson, Mississippi i de amerikanske sørstatene.Tiden er tidlig 60-tall, samme brytningstid i amerikansk historie som skildresi tv-serien "Mad men". Også her er epoken skildret med utstudertlekker stil. Unge Skeeter (Emma Stone) er et utskudd blant de unge kvinnene ibyen, ugift og med forfatterambisjoner. Det som gjelder for resten er å bligodt gift, bo i fint hus og få barn. Huset og barna tar hushjelpen seg av mensde unge fruene spiller bridge og driver med veldedighet. Og hushjelpen? Hun ersvart. Ikke lenger slave. Likestilt, om bare den rette avstanden blir holdt,hun kjenner sin plass og holder seg unna de hvites toalett, som fruene sier.Skeeter våkner langsomt opp, ser det groteske bak den tilsynelatendevelfungerende idyllen, og intervjuer i all hemmelighet hushjelpene Abileen(Viola Davis) og Minny (Octavia Spencer) for å skrive en bok om hushjelpenes situasjoni dette apartheidregimet.
Om denne prosessen handler filmen. Det er ikke groteske,voldelige historier som vekker så sterke følelser – filmen er søt og vakker somsjokoladepai. Munter er den og. Det sterke er mentaliteten: rasisme, snobberiog selvrettferdighet er glasert med kristen nestekjærlighet og veldedighet. Enmentalitet og en dobbeltmoral som er nedarvet som tradisjoner. Den lever i2011, om enn i en annen form. Vi har fått mer kunnskap, bedre manerer, vi tarikke n-ordet i vår munn. I dag handler det mer om klasse enn om rase, dagenshjelper kommer fra Polen eller Filippinene."Barnepiken" vekker relevante tanker både rundt klassespørsmålog vår toleranse for det som er annerledes.
Men i iveren etter å få oss til å føle sterkt og rett rundttemaet, er persongalleriet blitt for karikert, og stemningen for glatt ogglossy. Hushjelpene er eiegode, vise og omsorgsfulle. Gjør de en feil, er deten moralsk høyverdig grunn til det. De hvite, rike husfruene er ufordragelige,svake, egoistiske, følelseskalde og bare opptatt av å passe inn og åopprettholde en perfekt fasade. Uten annen forklaring enn nedarvet tradisjon.De er alle oppdratt av disse eiegode hushjelpene, likevel ble de bare onde ogignorante. Unntaket er Skeeter, som både er hvit og smart og rettferdig. Og somderfor er hovedpersonen, den historien fortelles gjennom.
Historien er sterk og rørende i seg selv. Vi trenger ikke enslik banaliserende "hjelp" for å lande på den snille,"rette" følelsen.