Johnny English reborn:
Amerikansk-fransk-britisk komedie. 2011. 1 time, 41minutter. 11år. Regi: Oliver Parker. Med: Rowan Atkinson, Rosamund Pike,Dominic West, Gillian Andersson.
Det er noe overraskende, men like fullt naturlig seigt ogforsinka ved denne filmen, som å spille en cd på platespiller. Vi kan ha skyldasjøl, hvis vi tror vi skal se en vittig agentfilm i Bourne-tempo. Men antakeligikke. Sprekt er ikke ordet. Etablert er ordet.
Det kan skyldes Rowan Atkinson, som på en måte har fåttutlevert en forvitra Bean-maske og minner oss på alle utseenders forferdeligeevne til forgjengelighet. Dette er voksenutgaven av Atkinson, dette er denfysisk løsslupne klovnen som voksen, litt brydd mann.
Det starter med at agenten Johnny English har tatt en Rambo— eller en Cohen for den saks skyld - og trukket seg tilbake i etpersonlighetsstyrkende buddhist-kloster der han går rundt med flette, menellers kunne vært en senior-kommentator i Aftenposten.
Så blir han hentet hjem til MI7, som blir drevet av enkvinnelig sjef med ambisjoner om å bli generalsekretær i FN eller åretsbyråkrat. Innledningen der English blir presentert for det vi litt fnisende kankalle den engelske etterretnings-eliten, er ikke nødvendigvis noe som vil fåsjuåringer til å le overgivent. Gamle bondminner blir kopiert med sammefriskheten som torsdagskomler mandag morgen, og det skjer ikke mye vittig.
Etter hvert kommer handlingen i gang, da English skal knekkeen betryggende europeisk leiemordergruppe med samme navn som et gammeltdukveveri. Forvirringer og forvekslinger oppstår, men egentlig mangler destilistisk temma overdrivelsene. Atkinsons utagerende smålåtenhet var tidligerefyrt på Battery og rottegift på sitt beste (Red Bull og bremsevæske, revebjellemed rustfjerner, lystgass og lakris, rosenrot og rumpetaske); han utøvde enelegant, men vital duste-dimensjon som virket urbant vill i all sin velmenthet.
Det mangler. Det å kunne gjøre alle bevegelser intuitivthelt feil. Han kommer seg ørlite da agenten English blir så ekstremtdansedominert av fienden at han en liten stund minner om den hypnotiserte IngerLise Hansen i et TV2-program. Da kjente jeg at jeg trivdes tross alt.
Dette er tross altRowan Atkinson. Det er tross alt England, der slagsmålene ser ut som som ettvilsomt gult kort i Premier League og der den litt klønete sammenblandingen avpussig alvor og innendørs humrehumor blir som å iaktta engelskmenns matlaging.Det går an å tilgi dem mye. De skal være sånn som dette. De kjører tross alt påvenstre side av veien og oppdager ikke hvor uoppmerksomt det egentlig er.
I denne stemningen av juleglede og gavmildhet skal jeg ogsådele med dere at Rosamund Pike fra "Barney's version" spilleradferdspsykolog og prinsen til Snehvit med vårbleik sensualitet. Og hva dereimidlertid aldri ville ha oppdaga sjøl: Gillian Anderson fra"X-files" er MI7-sjef som må se på at Atkinson på sitt tradisjonellevis banker dronningen med et sølvbrett.
Følg meg på Twitter: @arilabra