Knerten i knipe
Regi: Arild Østin Ommundsen.Med: Adrian Grønnevik Smith, Åsleik Engmark, Pernille Sørensen, Jan GunnarRøise, Petrus A. Christensen, Samsaya, Nils Jørgen Kaalstad, Minken Fosheim,Trond Fausa Aurvåg, Andreas Cappelen. Manus: Kristin Skogheim. Norge 2011. 1time 11 minutter. Aldersgrense: Tillatt for alle. Egnethet: Familie.
Mens førstefilmen om Lillebrorog trepinnen Knerten var en sjarmbombe, ble andrefilmen en blek skygge. Nåklarer Arild Østin Ommundsen å løfte stoffet igjen slik at det lever ogvibrerer.
Men det er en utakknemligoppgave å lage den tredje Knerten-filmen, iallfall i møte med filmkritikere.Verken den dyktige hovedrolleinnehaveren Adrian Grønnevik Smith eller denutmerkede animasjonen av pinnevennen Knerten og hans kone Karoline har densamme overraskelsens friske skjær som første gang vi så dem.
Barna i kinosalen bryr seg neppeom slike kresne kritikerkrav – de nyter gjenkjennelse. Dessuten finnes det i«Knerten i knipe» en søt nyskapning som morer oss alle: Karoline føderLille-Knerten, en rund, liten trepinnegutt som til tross for at han er en baby,straks har én tann i munnen og kan snakke, pussig nok med altfor mørk stemme(Trond Fausa Aurvåg), spør du meg.
Nåja, slike innvendinger kan vileve greit med – Lillebrors trepinnevenner er skapt i hans fantasi, ergo kan devære akkurat som han vil ha dem. Det vi voksne ser, er at Østin Ommundsen utenå nøle tillater at pinnefamiliens kjønnsrollemønster er et speilbilde av1960-tallets. Mor Karoline er hjemme og passer Lille-Knerten, pappa Knerten erstadig ute og gjør sine forretninger, slik Lillebror kjenner oppgavefordelingenfra sine egne foreldre. Litt skuffende er det at vi ikke får se så mye tilLille-Knerten, han blir nærmest litt pausefyll. Lillebror har jo slett ikke tidtil å leke dikkdikk hjemme med en trepinnebaby. Handlingen drives tvert imotfram ved at gutten prøver å få seg venner i det nye nabolaget i byen ditfamilien nå har flyttet. Da dukker en livs levende baby opp langs veien ogskaper oppsikt i Lillebrors hjem. Men hvorfor må Pernille Sørensen spille såaffektert barnslig?
Eller kanskje det er en villetkarikatur som følger av Østin Ommundsens gode grep med å se hendelser ogpersoner gjennom Lillebrors øyne. Kameravinklene mot de voksne vendes nedenfraog opp, som når gutten ser mot politimannen som fortoner seg stor og skummel.Slik oppnår regissøren å styrke følelsen av barnets perspektiv. Bra.«Visst kan«Knerten» beskyldes for å være en flukt tilbake til en tapt idyll. Menherlighet, bare de snusfornuftige vil mene at vi ikke kan kose oss med dette»,skrev jeg etter første Knerten-film.
Utsagnet kan gjerne gjentas, forØstin Ommundsen gjenskaper utmerket og tidsriktig et urbant småhusmiljø medhager som fortoner seg som barnevennlig og ufarlig.
Men denne gang sprekker idyllenlikevel opp ved at fortellingen viser at livet på 1960-tallet ikke utelukkendevar greit. Den bortkomne babyen har en altfor ung og enslig mor, viser det seg.Og ungene i gata kan være noen små bøller, slik godt instruertebarneskuespillere får fram.
Verdig avslutning på enfilmatisk Knerten-trilogi, blir konklusjonen.