Kong Curling
Regi: Ole Endresen. Med: Atle Antonsen, Jon Øigarden, Ingar Helge Gimle, Kåre Conradi, Steinar Sagen, Jan Sælid, Linn Skåber, Ane Dahl Torp, Else Kåss Furuseth, Anne Marit Jacobsen, Bård Tufte Johansen, Harald Eia, Hans Morten Hansen. Manus: Ole Endresen, Atle Antonsen. Norge 2011. 1 time 13 minutter. Aldersgrense: Tillatt for alle. Egnethet: Ungdom/voksen.
Hvorfor kan ikke tv-komikerne nøye seg med å være morsomme på fjernsyn? Hvorfor må de absolutt også på kino? Med slike spørsmål i bakhodet går jeg til visningen av «Kong Curling». Og kommer ut igjen brukbart fornøyd.
Sist fjernsynets skøyere prøvde seg på filmkomedie, var det de sprø folkene fra tv-showet «Torsdag kveld fra Nydalen» som utfoldet seg ellevilt i «Hjelp, vi er i filmbransjen». Men gjengen manglet nødvendig forståelse for at halvannen times film krever en gjennomarbeidet story, ikke bare et perlekjede av sketsjer.
Den tabben gjør ikke manusforfatterne Ole Endresen og Atle Antonsen i «Kong Curling» i samme grad. De bygger en handling rundt hovedrollefiguren, curlingmester Trond Paulsen, der de leder ham ut i tvangsnevrose, lar ham få psykiatrisk behandling for så å hente ham tilbake til livet igjen. Vips, her har vi en komedie som forsvarer de gale – mot medisinering og påtvunget normalisering. Der tar filmen en overraskende retning det er lett å like.
Men akkurat slik millimetere avgjør om steinene på curlingbanen havner på vinnerplass, krever komediesjangeren ørsmå nyanser i balansen mellom karikering og overspill.
Nå er regissør Ole Endresen god til å skape et knippe underlige nordmenn med hangups – fuglekikkeren, kvinnebedåreren, tvangsnevrotikeren og mannen som aldri får sove. Resultatet kan likevel beskrives med det forslitte uttrykket «ujevnt». Noen opptrinn er absolutt lattervekkende, noen er som svært bløte vitser.
Blant skuespillerne som leverer god komikk og mimikk, er Atle Antonsen som umoden mann og Kåre Conradi som selvsikker bølle, Linn Skåber som avskyelig hespetre og Ane Dahl Torp som herlig gal kunstner. Andre faller helt igjennom, deriblant Bård Tufte Johansen og Harald Eia som får altfor lite å spille på som curlingkommentatorer.
Historien om stakkars Paulsen og curlingvennene hans forteller om menn i ulike aldre og fasonger som strever med å finne seg selv, enten fordi de fanges i ekkel rosagul kvinneestetikk (Trond hos hespetreet) eller har mistet kontakten med en farsfigur (vennen Espen (Jan Sælid)). Dessverre minner tematikken for mye om filmer vi nylig har sett på norsk (Umeå4ever). Hva er det med dere menn som går så galt? Kan dere bare skylde på feminisering av kulturen?
Summen blir at manusforfatternes gode ambisjoner er som steiner de ikke greier å koste helt inn i midtsirkelen. Curlinghistorien er ganske enkelt ikke sterk nok til å løfte forsvaret for de gale helt i mål.