All good things: Amerikansk drama. 2010. 1 time, 40minutter. 15 år. Regi; Andrew Jarecki. Med: Ryan Gosling, Kirsten Dunst, FrankLangella, Lily Rabe, Philip Baker Hall.
Hele dette dramaet består av en tiltaksløs, litt forstoppainsinuasjon. Jeg har mange ganger minnet dere på at man skal være forsiktig medvirkeligheten, for den er både ulovlig og utilgjengelig. Når manusforfatternehar fått det for seg at den autentiske eiendomsspekulanten (i våre dager)"David Marks" tok livet av kona si i 1982, så finnes det ikke beviserfor det. Men de føler det må være sånn. Og dermed vandrer filmen inn i ensjelesjuk, fordomsfull omtrentlighet som man kan bli ganske lei av.
Ryan Gosling er en slags Keanu. Det gnistrer ikke akkurat avflinten når han spiller film, men han ser godt ut. Gosling spiller en opprørskoverklassegutt som tidlig på syttitallet stikker innom Kirsten Dunst for å skrurørene hennes, og nei, det er ikke en metafor. Dama har smilehull,hormon-shorts og uimotståelig glinsende ansiktshud, så han forelsker seg oggifter seg og alt det der. Men i overklassen går alt galt, og Gosling har settmora ta livet av seg og ble ikke spesielt frisk av det. Han trøbler med enprogram-lojalt stutete kakse-pappa, og så blir kona borte en dag.
Gosling reiser til California og går i kvinneklær. Han ernødt til å være morderen.
Filmen er så kjedelig at den kjennes som et belegg pånaboens kropp eller en passiv form for hodepine. I og med at manusforfatterneikke har noen historie å fortelle, går scene etter scene med til oppdikta,innholdsløse, upoetiske og overflødige samtaler mellom mennesker med gullmerkei øyekast. Kirsten Dunst er egentlig fantastisk, men hun spiller bare ei kuljente som utsettes for en lite troverdig psykopat — og skal ikke forsøke å legitimere juksetesladder. Hun har det lett.