Le Havre
Regi/manus: Aki Kaurismäki. Med: André Wilms, Kati Outinen,Jean-Pierre Darroussin, Blondin Miguel, Elina Salo, Evelyne Didi, Quoc-DungNguyen, Laika. Finland/Frankrike 2011. 1 time 33 minutter. Aldersgrense:Tillatt for alle. Egnethet: Ungdom/voksen.
Så er han her igjen, den ytterst stilsikre og originalefinske regissøren Aki Kaurismäki. Før har han laget film om arbeidsløshet oghjemløshet. Nå slår han et slag for å hjelpe illegale innvandrere.
Man kan ved første bilde gjenkjenne finnens visuellefingeravtrykk: Det forunderlig stiliserte, nesten stivnede bildet der noenoppstilte skuespillere kikker ut i luften, betrakter noe, venter på noen. Dennegang starter det med to skopussere – den ene fransk, den andre vietnamesisk –som på kaikanten i Le Havre blir vitner til et ran.
At Kaurismäki har tatt turen til Frankrike uten å kunnespråket, medbringende skuespiller Kati Outinen til den kvinnelige hovedrollen –også hun uten synderlig fransk-kompetanse – er morsomt og modig gjort.Regissøren trengte den franske havnebyens beliggenhet for å kunne iscenesettemanuset sitt: At noen meget alminnelige mennesker åpner hjertet sitt for enafrikansk gutt som trenger smuglerhjelp for å komme til moren sin i London.
Man kan saktens innvende at Kaurismäkis godhjertede historieburde møtt litt verre hindringer og angrep enn det en angiver og enpolitiinspektør sørger for.
Men figurene i den enkle fortellingen gjør inntrykk, førstog fremst Marcel Marx i hovedrollen, en forfatter som har gitt opp drømmen omlitterær suksess og i stedet pusser sko på jernbanestasjonen eller utenforskoforretningen. Sistnevnte plassering er sterkt mislikt av de jåleteskoselgerne i butikken, noe som blir en morsom detalj i Kaurismäkismiljøskildring. Typisk Aki-humor.
I fattigslige gater lever Marcel et rolig, lykkelig liv medsin kone Arletty (Outinen), helt til en container full av flyktninger brytesopp på kaien og den svarte gutten Idrissa unnslipper politiet. Det setter igang en handlingskjede der Marcel får det mer enn travelt, også fordi hans elskedeArletty havner på sykehus.
Nok sagt. Forventer man nyansert og ordrik persontolkningfra skuespillerne, misforstår man Kaurismäkis regigrep. Hans formspråk er ålegge vekt på lyssetting og skyggelegging, fargene i interiøret og Arlettyskjole, samt den stiliserte skildringen av gjengen på den erkefranske bareneller politiinspektøren i svart frakk.
Og rett som det er, klarer regissøren å lirke innvemodig-vakre tangotoner, eller på snodig vis å stelle i stand et frisktgjenhør med gamle rockeklassikere for å betale smuglingen av Idrissa tilLondon.
Slik går jeg ut av kinosalen, vel så berørt av skjønnhetenog melankolien i Kaurismäkis uttrykk som i selve fortellingen om det å hjelpeet barn i nød.