Pax: Norsk drama. 2010. 1 time, 30 minutter. 7 år. Regi: Anette Sjursen. Med: Ellen Dorritt Pedersen, Kristoffer Joner, Tomas von Brömsen, Anneke von der Lippe, Kyrre Haugen Synnes.
Anette Sjursens "Pax" fikk en voldsom medfart av kritikere som stort sett har vært positive til tåkeleggings-maskiner som "Hawaii, Oslo" og "Reprise", for bare å nevne to.
Jeg vet ikke riktig hva det skyldes, for Sjursens film er tankefull, sensuell, intuitiv og vaktsom i en ærgjerrig form som plasserer den i det sårbare landskapet mellom innsikt og parodi. Dette er den stillferdige lommen i havet der hummerne kommer når de skal ta av seg skallet, for alt er sårbart og hudløst i det usagtes pompøse biotop. Men det hender faktisk at det skjer små mirakler der.
"Pax" består av enkeltskjebner som er samla i en flytur med komplikasjoner. Når motoren eksploderer, blir den skyldige grepet av angst, mens de skuffa og de såra allerede befinner seg i likegyldigheten og svever med tilfeldighet og skjebne.
Noe av det virker litt halvtenkt, mens andre scener sitter skikkelig. Det er stilig gjort å fotografere ansiktet til den lille tilhørersken når Joner skal fortelle om alkoholisme og horeri. Og Ellen Dorrit Pedersens hovedhistorie er bra: Hun hater en mann som elsket henne så perverst feil at han reddet henne og ikke sønnen deres ut av bilvraket. Rundt omkring småskadde skjebner, og i hovedsak er Sjursens fortellerform sjelfull på en modig og ujålete måte. Dama lefler virkelig ikke for moderniteten, og hun unngår ganske behendig følelsesmessige falsknerier og politisk korrekt småborger-smisk.
Ellen Dorrit Pedersen er noe for seg sjøl. Det nesten voksaktige monumentfjeset får en til å tenke på klassiske førti-femtitalls-divaer, på kjølige skulpturer utenfor Oslo Rådhus, for dette er en særegen skuespiller som aldri må grine på film.
Om "Pax" er det skrevet at den forteller deg hva du skal føle, men det gjør den jo ikke. "Kongen av Bastøy" driver med det, og den er løftet til skyene. "Pax" har tvert om en risikabel, tillitsfull halvferdighet som gjør at folk som kanskje ikke lette etter en sjelfull film, plutselig sitter der og oppdager at Sjursens udiskutable musikalitet virkelig treffer dem i den skalløse delen av kroppen.
Det må være lov å være flink på den overspente måten.
Følg meg på Twitter: @arilabra