The tree of life:
Amerikansk drama. 2011. 2 timer, 19 minutter. Tillatt foralle. Regi: Terrence Malick.Med: Brad Pitt, Jessica Chastain, Sean Penn, Hunter McCracken, Laramie Eppler.
Terrence Malick er en av de siste visjonære film-regissøreneog en kosmosjonell blanding av dinosaur og romferje. Med "The tree oflife" har han forsøkt å fange hele tilværelsen i et mega-minutt ellermeta-minutt.
Filmen starter med et sitat fra Jobs bok, for eksistensenkan ramme alle slik Gud rammet Job, og det finnes en dobbelthet i skapelsen somdet ytterste nødsfall kan beskrives som den grusomme, guddommelige dualisme.
Malick er en stillferdig betrakter av natur. Han beskrev voldsutøvelsene midt i jordensidyller i krigsfilmen "Den tynne røde linjen", han observerte deamerikanske indianernes umiddelbare enhet med omgivelsene i "A newworld". I "The tree oflife" holder han fast bildet av skapelses-tåkene, de kosmiske gåtene,livsopprinnelsene og den ubegripelige skjønnhet som vi alle er en del av,samtidig som han forteller den smertefulle historien om alt som ble. Det er somå stirre inn i Universets hjerte, det er som å lese DNA.
Historiens evige (hun blir ikke eldre) mor starter med åfortelle om oppdragelsen sin: På den ene siden er naturen, som står for alt detsom er grådig, egoistisk og ærgjerrig i verden. Nåden derimot rommertilgivelsen, beskjedenheten, livsgleden og den eksistensielle ro som gjør at duikke bryr deg om de håner deg eller du mislykkes. Du er i balanse.
Så dør den ene sønnen.
Døden er den mest brutale av alle erkjennelser, og det ernærliggende å spørre hva poenget er. Hva driver denne angivelige guden med?
Familien i filmen tyranniseres av en frustrert, sint ogmislykka far (Brad Pitt som natur) som stiller urimelige krav til sine barn ogfår dem til å hate ham. Mot den hensynsløse står en mild, lekende, føyelig mor(Jessica Chastain som nåden) som skaper latter i hjemmet og skjønnhet rundtseg. Verden består av dem begge.
Historien kunne blitt en oppvekstfilm om hvorfor sønner blirsom fedrene sine og velger våpen og vold. Noe Clint Eastwood ville gjort. MenMalick ser på en måte tvers gjennom tiden, for ham er graset og mosen gåtefullemanifestasjoner av alle skapningers paradoksale, kaotiske men dypt rørendeopprinnelse. Hvor kom vi fra? Hvem har brakt oss hit for at vi i tillit og håpskal plante livets tre og deretter bli skylt bort av den psykopatiske naturensvekst-nevroser?
Gudene vet. Hvis vi bare er tilfeldige byggesteiner ogetterkommere av manetene, kan vi fremdeles elske hvert blad og velgetilgivelsen og nåden. Det er mors-prinsippet. Du må kontrollere din egenskjebne, sier faren. De andre vil bare utnytte din godhet. Vær så snill og drepham, Gud, ber gutten.
Mot slutten av filmen erkjenner den eldste sønnens stemme:"Mor. Far. Dere kjemper alltid inne i meg".
Igjen har Terrence Malick laget en film som kommuniserer meden seinhet som gir deg sjanse til både å tenke og føle, ikke bare én av delene.Han har tatt konsekvensen av at forstanden vår er sein og lett å forvirre, såhan samler uttrykk og inntrykk fra millioner av år og én eneste ettermiddag oglar dem gli inn i hverandre som om alt skjer samtidig i verden. Denne fullkomnetidløsheten kulminerer i sluttscenen der alle mennesker blir ett og hverandre ien poetisk, symfonisk, lekende og jublende sammensmelting av alle gode vesenerog alt det vi egentlig ønsket oss.
En voksen-film. For en glede.
Følg meg på Twitter: @arilabra