Smurfene:
Amerikansk komedie. 2011. 1 time, 32 minutter. 7 år. Regi: Rasna Gosnell. Med HankAzaria, Neil Patrick Harris, Jayma Mays.
Når til og med smurfefilmen handler om en kosesleip karrieregubbefra New York som skal redde jobben sin med en presentasjon, da er det som omfantasiløshet er blitt religion. Det er som en hyllest til likegyldigheten, deter som om noen stiller seg opp og roper: Se så talentløs jeg er! Du bare må sedet!
De små utkantfolka med den bondeblå utendørs hudfargen er OK. De finnes inne i enplasmaboble i en tysk hvitvinsdal, og der bor de i sopper som de tydeligvisrøyker eller spiser, for spesielt sobre er de ikke.
Men en mørk sky lurer bak solskinnet, som oversetteren sågenialt sier det. Det har seg sånn at smurfegjengen detter gjennom et blåtthull og havner i New York, og for å komme hjem til Bayern må de ha blåmåne,akkurat som blånissene må ha blåtime bla bla bla. De blir stadig forfulgt av enusjarmerende trollmann med animert katt, og de havner altså hos verdensbyensminst anselige mann og kona hans, som er ei gravid dame med dopa manga-øyne,hekla pledd, strikka øyenbryn og barnlige new age-verdier.
Trollmannen må ha smurfesaft, og smurfene går til motangrepmed et av de rituelle felttogene som er med i alle amerikanske filmer for tida,siden USA er en militært mislykka makt med fluktbehov.
Igjen: Smurfene er søte. Hvis Trond Viggo hadde sett dennefilmen, ville han ha kalt sangen sin "Tramp på en nyorker", for de erille.