I'm still here: Amerikansk dokumentar. 2010. 1 time, 45minutter. 15 år. Regi: Casey Affleck. Med: Joaquin Phoenix, Antony Langdon,Carey Perloff og mange kjente folk.
»I'm still here» ble lansert som dokumentaren om at JoaquinPhoenix i 2009 gjennomgikk et så voldsomt nerve-sammenbrudd at han bestemte segfor å bli hip hop-artist. Svogeren Carey Affleck laget filmen med et desperatalvor som fra første bilde like mye ser ut som en forvirra kamuflasje-aksjon.Da Affleck og Phoenix etter premieren innrømmet at hele filmen var en spøk, enmockumentar, var det slett ikke alle som trodde dem.
Slik er det med virkeligheten. Den glir unna, glatt som enmakrell, ansiktsløs som et spøkelse, dobbelt-definerbar som en god drøm.
Filmen er full av scener som både kan være utspekulertsatire og den korrekte og ekte gjengivelsen av en naiv super-tilværelse derskillene mellom genialitet og idioti er opphevet av skjulebegrepet berømmelse.Når rappe-mogulen P Diddy snakker med Phoenix om industrien og om detkunstneriske alvoret, kan det være en ond utlevering av en mann som har kommettil så mange klubber i så lange limousiner at han føler seg som Gulliver iLilleputt. Det kan også være en nesten ugjennomskuelig satire over bransjen,med P Diddy som medvirkende på tross av det uutholdelig jålete artistnavnet.
Phoenix' rappe-tekster er ikke dårligere enn de fleste andrevil jeg tro (kompetanse-svikt: kanskje Kanye West når poetiske atmosfærelag somjeg ikke vet om), og det blir for uærlig å påstå at man kan oppdage atskuespillerens fornedrende sjølutleveringer er ment som humor. Det ser ekte ut.Phoenix er tilforlatelig gal. Det skjer ingen ting i filmen som får oss til åtro noe annet enn at dette er Joaquin Phoenix, mannen som fikk etidentitetsproblem av å bli Johnny Cash og bestemte seg for å rasere verden.
Virkelighetener glimrende beskrevet i hovedregelen: «If it looks like a duck, walks like aduck and talks like a duck, it probably is a duck». Kanskje er Phoenixei and som forsøker å late som om den er ei svane. Man kan også si at enskuespiller som velger å lage en mockumentar der han framstiller seg sjøl somen sutrende, udelikat horekunde, har helt sikkert et reelt problem.Nerve-sammenbruddet er virkelig, men den beste måten å unngå virkeligheten påer å vise den fram. Hvis du skal lure en hemmelig kjæreste inn i huset uten atnaboene oppdager det, skal du gå rundt huset med henne og snakke og peke såalle kan se. Frekkheten er ikke bare en verdsatt nådegave, den er i mangetilfeller det eneste som trengs. Kall deg selv Maria Amelie, så blir du MariaAmelie.
Joaquin Phoenix blir sin egen mocku-mann. Uansett om detteer en ironisk liksom-dokumentar om berømmelsens eksistensielle fjernhet, så handlerfilmen om den virkelige Joaquin Phoenix. For det finnes ingen egentlig JP, detfinnes bare den formidla. Mannen bor sammen med en venn som er tjener, og hanhar agenter som barnepiker. Han finnes ikke. Dette er det nærmeste eksistenshan kommer.
Følg meg på Twitter: @arilabra