Cairo Time: Kanadisk drama. 2009. 1 time, 30 minutter. 11år. Regi: Ruba Nadda. Med: Patricia Clarkson, Alexander Siddig, Elena Anaya.
I et overflødig turist-fotografert Kairo foregår entverr-kulturell romanse som i hovedsak består i at to grøter går rundthverandre fordi de mangler en katt. Vi som har sett mye fransk film, eregentlig motstandere av utroskap på TV i hjemmet, men i «Cairo Time» føltes detfristende å rope: «Kan du ikke få fordelen din ut av smekken og bli ferdig meddet». Dessuten snakker Patricia Clarkson og Alexander Siddig sammen om arabiskog vestlig kultur uten å si noe klart om noen av delene. Dette er sånn desiviliserte diskuterer med fullt navn: De tolererer hverandre så forsvarlig atsjelene tier.
Clarkson spiller amerikansk karriere-kvinne som kommer tilKairo for å ha ferie med ektemannen som jobber for FN i Gaza og ble syk av det.Hun møtes av hans magre venn Tareq (Siddig) som røyker så konstant at det serut som selvmord. De to mosjonerer sin lavmælthet rundt i den egyptiskehovedstadens framvisnings-steder og ender med å klatre på pyramider. Pålydsporet sliter strykerne sine fingre blå, og Clarkson ser så varig sødmefyltut at man ikke ville blitt overraska om hun plutselig fødte en kanin.
Tareq har egentlig ingen ting å si om kulturen sin annet ennat det får bli familienes egen sak. Clarkson har som nevnt et mjukdyr ilivmora, og når ei gravid ungjente på bussen må rømme fra familien sin, blirhun fraværende fortåelses-feministisk og konsentrerer seg om utsikten.
Egyptere blir framstilt som eksotiske løgnaser slikhillbillier blir i amerikansk film, og når den unge fruen flanererledsagerfritt i gatene, flokker mennene seg om henne og roper seksuelleinvitter. Hun har jo rødt hår, og antakelig så de «Short cuts» på Pirate Bay.
«Cairo time» er en film som verken tar mennesker ellerkulturer på alvor. Kjedeligere blir det ikke.