Regi: Wong Kar Wai. Med: Tony Leung Chiu Wai, Cung Le, Qingxiang Wang, Elvis Tsui, Hye-kyo Song, Chia Yung Liu, Chiu Yee Tsang. Kina 2013. 2 timer 2 minutter. Aldersgrense: 11 år. Egnethet: Voksen.
Terningkastets forbannelse viser seg når man skal bedømme "The Grandmaster" av Wong Kar Wai. Det ene øyeblikket snapper man etter pusten av betagende vakre scener, det neste faller jeg i søvn av kjedsomhet.
Den kinesiske regissøren viser sitt mesterskap i det å forvandle kung fu-kampscener til stivnet skjønnhet. Regndråpene svisjer rundt Ip Man, slåsskjempen med den hvite stråhatten som i en lang startscene overvinner enhver motstander. Armer og hender svinger og slår lynkjapt, i tråd med teknikken han lærte som guttunge i en kung fu-skole i det sørlige Kina. Mot slutten av filmen blir "de 64 håndteknikker" framstilt i en vidunderlig, snøkledd scene der læremester Gong og hans datter Er formelig danser sine kamptrinn. Slik hevder Wong visuelt at kung fu ikke handler om blod, svette og knuste kroppsdeler, men kan kalles kamp kunst.
Tungrodd manus
Men manuset som regissøren har vært med på å skrive, er strevsomt å følge. Filmen er en slags biografisk reise gjennom siste halvdel av livet til Ip Man, fra Fushan i 1936 til Hongkong i 1963 (der han lærte opp den legendariske kung fu-mester Bruce Lee). Jeg skriver "en slags biografi" fordi Wong midtveis vel så mye befatter seg med den vakre Er, kvinnelig forsvarer av mester Gongs kampteknikk og den eneste motstander som Ip Man ikke overvinner.
Aha – en kjærlighetshistorie mellom Ip man og Gong Er? Tja, nja. Dragningen mellom de to forvandles av Wong til stivnede sakte-film-scener. Midt i kampen svever de i luften med ansiktene ganske nær hverandre. Men den underfortalte erotiske tiltrekningen blir hengende, sammen med skjønnheten i ansiktet til skuespiller Ziyi Zhang og vemodet i øynene til Tony Leung.En smule forvirret blir jeg av at Er til forveksling ligner kona til Ip Man, også hun meget vakker (spilt av sørkoreanske Hye-Kyo Song). Noen sedvanlig, vestlig dramaturgi for å vise at Ip Man dras mellom to kvinner, får vi aldri.
Estetisering
Snarere er det påfallende hvor tause alle skikkelsene er og hvor lite opptatt regissøren er av handling. Filmhistoriens trolig lengste tog dundrer forbi en slåsskamp mellom Gong Er og den selvsikre Ma San "Barberbladet". Slik estetiseres forholdet mellom et knippe kung fu-aktører for å reise et monument over en kampform som hadde sin storhetstid før verden ble globalisert.Problemet er at nostalgien ender i en misforstått madonnafisering av Gong Er. Det skjer idet Wong gir henne tonefølge av sangen "Stabat Mater dolorosa" (Smertenes mor, Maria, står ved Jesu kors), kort før hun skal i kamp med rivalen. Hvor vakkert det enn er, er bruken av den katolske messeteksten en bommert.
Slik blir svakheten – for et vestlig øye – at regissøren ender i en overdose sentimentalitet, som da en utstudert tåre renner over det bleke ansiktet til Gong Er og hun avslører hvem hun elsket. Snart dør hun, med opiumspipen for hånden. Jaja, er alt jeg har å si.