Blå er den varmeste fargen (La vie d'Adèle – Chapitres 1 et 2). Regi: Abdellatif Kechiche. Med: Léa Seydoux, Adèle Exarchopoulos, Salim Kechiouche, Jérémie Laheurte, Alma Jodorowsky. Frankrike 2013. 2 time 59 minutter. Aldersgrense: 15 år. Egnethet: Ungdom/Voksen.
Kulturhistorisk har kvinnekroppen i hovedsak blitt framstilt som et objekt for det mannlige blikket og begjæret. Da er den gode nyheten at regissør Abdellatif Kechiche bruker tre timer på å skildre den seksuelle oppvåkningen til en videregående skolejente. Det er hennes lengsler og erfaring med lidenskap som står i sentrum.
Den franske tittelen "La vie d'Adèle" (Adèles liv) er langt mer to the point enn den poetiske "Blå er den varmeste fargen" (Adèle er stadig kledd i deilig blåfargede klær, men det redder ikke den norske og engelske tittelen fra å virke jålete.) Nå vel, Kechiche geleider oss – ved hjelp av et strålende spill fra Exarchopoulos – gjennom Adèles innledende forhold til en jevnaldrende skolegutt, men lar henne så oppdage, med angst og beven, at hun bare drømmer om en blåhåret kvinne hun har møtt på gata og falt for ved første blikk.
Regissørens kameraføring er svært tett på ansikter, ikke minst i konfrontasjonene med Adèles skolevenninner mens de diskuterer gutter og etter hvert viser sin avsky for lesbisk sex. Det er imponerende hvor spontant og ekte miljøet og reaksjonene skildres.
Kechiches nær-kamera brukes også til en svært sensuell og symbolsk skildring av matvanene i hovedpersonenes familier: Spaghettien suges inn med trutmunn i den konservative familien til Adèle mens det i den liberale familien til kunstneren Emma slurpes østers.
Den dårlige nyheten er at Kechiche synes å tro at seksuell lidenskap bare blir overbevisende på filmduken hvis man viser ekte sex, altså at skuespillerne gjennomfører akten under opptak, ikke bare later som. Antydningens kunst er dessverre kastet på dør.
Det dumme med slike åpenlyst intime sexscener (den lengste er rundt 5 minutter) mellom Adèle og den langt mer erfarne Emma er at vi flyttes over i en forstyrrende kikkerrolle som til forveksling ligner den man inntar ved synet av porno. Jeg griper meg i å tenke at regissøren har kommandert Exarchopoulos til å holde munnen halvåpen i flest mulige scener, en velbrukt klisjé i det pornografiske uttrykket.
Det er fullt mulig å se det vakre i sammenfiltrede, nakne kropper. Men å være vitne til at to mennesker nyter hverandre igjen og igjen, er i lengden langt mer kjedelig enn selv å oppleve det. Tankespinn dukker opp om at de to reduseres til tradisjonelle objekter for det mannlige blikket og begjæret i kinosalen, nettopp det motsatte av hva filmens prosjekt for øvrig synes å være.
For det fascinerende med historien om Adèle er den følelsesmessige berg-og-dal-banen hun gjennomlever i det året handlingen varer: Usikkerhet og tvil, intens forelskelse og lidenskap, svik og forferdelse, og muligens nytt håp. Særlig interessant er maktforholdet mellom den kunstnerisk anlagte Emma og hennes liberale, pretensiøse venner satt opp mot den praktiske, målrettede Adèle som satser på en karriere som lærer.
Se, kjenn og tenk selv.