Enda en filmatisering av populær bokserie blant dataspillfolk og sci-fi fans kommer her. Orson Scott Cards roman "Ender's game" kom i 1985, og senere er det blitt flere om geniet Andrew "Ender" Wiggin.
Vi befinner oss en gang i framtiden. Etter at en utenomjordisk rase prøvde å kolonisere kloden, venter man på at de skal slå til igjen. Ungdommer som er oppvokst med virtuelle krigsspill er attraktive kandidater til krigsskolen. Rekrutteringsarbeidet ledes av oberst Hyrim Gradd (Harrison Ford) og major Gwen Anderson (Viola Davis). De har sett seg ut den lille spjælingen Ender Wiggin (Asa Butterfield) som en mulig arvtaker til krigshelten Mazer Rackham fra forrige slag.
Ender har det som skal til: han er en ekstremt smart dataspillstrateg, har sterke personlige egenskaper og akkurat nok empati. Og snart stiger Ender til stadig nye militære nivåer på romstasjonen.
Visuelt er "Ender's game" en ren nytelse, med stålblå romstasjon som kontrast til en fargesprakende organisk verden. Enders reise fra usikker kandidat til sterk militær leder er både spennende og fascinerende. Rekrutteamets strategiske overvåking og manipulering av kandidatene er både tankevekkende, morsom og litt nifs.
Men inn kommer Ben Kingsley som Rackham, og "Ender's game" blir en litt stormannsgal dusinfilm. For heller ikke i "Ender's game" greier man å få til en logisk link mellom den militære og strategiske treningen i filmens første del og det store slaget som utspiller seg i slutten. Da får vi høy fart og lyd, intens våpenbruk og store ødeleggelser. Akkurat som i krigsspill, men likefullt en mølje, fulgt av etterpåkloke, hyklerske moralske kvaler. Det blir bare for klamt.