Å kalle en spøkelsesfilm for usannsynlig, kan virke rart. Men selv eventyr må ha en slags indre logikk. Det mangler "Indisious: Chapter 2", og det irriterer i en ellers nifs nok skrekkthriller.
Regissør James Wan har blitt litt av en skrekkens mester, og at han kan sin Hitchcock viste han også i den glimrende "The Conjuring". Opplegget er igjen besettelse fra hvileløse, onde vesener fra den "andre siden". Blodløst, men med klassiske virkemidler som hus på høyde filmet nedenfra, tikkende klokker, knirkende dører, mørke interiører med utallige krinkelkroker og plutselige lyder får han oss til hele tiden å frykte det verste og hoppe i stolene. Wans skrekk treffer alle sansene.
"Indsidious: Chapter 2" starter der eneren slutter. Spøkelsesutdriveren Elise ble drept da hun reddet familiens sønn Dalton fra koma og dødsuniverset hun kalte "the further". Til glede for nye seere får vi et elegant løst resymé av hendelsene i den første filmen (2010), samtidig som vi tar et skritt tilbake i tid til da familiefaren Josh (Peter Wilson) var hjemsøkt som barn. Har de to hendelsene en fellesnevner? For selv om Dalton er reddet, hjemsøker onde vesener fortsatt Lambert-familien, verre enn noensinne.
Sammen med Elises to nerdete medhjelpere og mediet Carl prøver bestemor Lorraine (Barbara Hershey) å nøste seg tilbake. Og de kommer over en aldeles skrekkelig, og også helt ubegripelig, hemmelighet.
Resymeet til tross: det er mye som henger i løse luften underveis, som hadde vært lettere å forstå om en først hadde sett eneren i serien fra 2010. Som oppfølgerfilmer flest, er det pøst på med enda mer skrekk, enda flere sidespor. Det tar faktisk litt lufta ut av uhyggen her.