Rørende, rasende, inspirerende – og ekstremt velmenende. Slik er filmen "Won't back down", heftig akkompagnert av Tom Petty-låten med samme navn. Å lage en viktig film om skolebyråkrati og fagforeninger som samtidig er underholdende nok til at folk orker/får lyst til å se den, det er litt av en utfordring. Regissør og manusforfatter Daniel Barnz lykkes nesten i dette balansekunststykket. Men dessverre har han litt for mye på hjertet, og tar litt for opplagt parti til at "Won't back down" er den store, viktige filmen den kunne og burde vært.
Mange skolefilmer er laget, både i USA og andre land. Vanligvis handler de om EN idealistisk lærer som trosser systemet og inspirerer elevene sine, mot alle odds. I "Won't back down" er det en frustrert forelder, den rufsete alenemoren Jamie, som bestemmer at nok er nok, etter at hennes lille datter Malia blir mobbet både av medelever og sin desillusjonerte lærer på grunn av sine lese— og skrivevansker. Som en Erin Brockovich stanger hun mot byråkrati og firkanta fagforening for å gjøre datterens skole bedre. Med seg i kampen får hun læreren Nona (Viola Davis), som sliter både med sin egen sønn, et ødelagt ekteskap og stor skyldfølelse.
Barnz har bekledd rollene med dyktige skuespillere, og har lykkes svært godt i å forklare skolesystemet og samtidig beholde underholdningsverdien. At det likevel ikke er helt klart for oss utlendinger akkurat hva lærerne og foreldrene kjemper for, er ikke så viktig her, så lenge vi kjenner igjen og forstår frustrasjonen. Men i sin iver etter at vi til enhver tid skal føle det "rette", pøses det på med for mange følelsesmessige digresjoner og svart-hvitt framstillinger.
Men likevel: se filmen, bli inspirert og glad!