Har du noen gang lurt på hvordan det er å være for eksempel Metallica, stå på en gigantisk scene og bli hyllet av tusenvis av brølende fans? I konsertfilmen "Metallica – Trough the never" kommer du ganske så nær å oppleve det.
På en svær ishockeyarena i Vancouver, omringet av fans på alle kanter, filmes bandet av 24 kameraer samtidig – i 3D. Vi som sitter i salen med briller på er med både backstage og på scenen.
Men når superbandet Metallica brøler igjen og minner fansen på at de finnes i beste velgående, vil de gi noe mer enn bare nok en konsert utgitt på dvd. For å havne på kinoens store lerret har de hyrt inn unggutten Dane DeHaan til å spille roadie og blodfan Trip, og lage en rammehistorie rundt ham.
Akkurat da konserten er i gang, blir Trip sendt ut på et helt poengløst oppdrag med en bensinkanne. Og mens Metallica spyler konsertpublikummet med sin kontrollerte aggresjon og vellyd, havner Trip i et surrealistisk, postapokalyptisk mareritt. Et univers som kanskje står godt til Metallicas musikk, men som er så meningsløst og så fullt av klisjeer at det framstår like teit som rammehistorien i "Abba – The movie" med den stressa radiojournalisten. Det lykkes heller ikke å flette de to parallelle hendelsene, konserten og Trips mareritt, sammen på en relevant måte.
Om "Through the never" er tidenes teknisk mest avanserte konsertfilm, er den ganske så tradisjonell i formen. Bandet imponerer som vanlig med sin energi, effekter og tekniske ferdigheter, men såpass mye er gjort med lydbildet i ettertid at det i store deler av konserten føles som å høre på studioopptak. Publikum er, med noen unntak, bare en lydløs, tilbedende masse.