Krigsfotografen Rebecca risikerer livet igjen og igjen for å gi medier verden over bilder fra grusomhetene som finner sted i krigssoner over hele verden. På jobb i Afghanistan går det nesten galt da hun følger en kvinnelig selvmordsbomber på hennes siste oppdrag. Etter et lengre sykehusopphold for de alvorlige skadene hun pådro seg, kommer hun endelig hjem til den idylliske og fredelige villaen utenfor Dublin, der hun lever med sin mann Marcus og deres to døtre. Men denne gangen får hun klar beskjed: familien har fått nok av frykten og bekymringene når Rebekka er ute på sine risikofylte reiser. Nå må hun velge: familien eller jobben.
Etter den suksessrike Oslo-trilogien "Schpaa" (1998), "Hawaii, Oslo" (2004) og "De usynlige" (2008), har regissør Erik Poppe etablert seg som en av Norges mest anerkjente regissører, også internasjonalt. Og selv om det er likte norsk ved den engelskpråklige "Tusen ganger god natt", er filmen kanskje den mest personlige fra Poppe til nå, siden han selv har erfaring som pressefotograf i krigsområder og for Flyktningehjelpen.
Åpningssekvensen i "Tusen ganger god natt" er det sterkeste og flotteste han noensinne har laget: intense sjokk på sjokk, sitrende spenning briljant drevet fram av ypperlig fotografering signert den utflyttete stjernefotografen John Christian Rosenlund fra Stavanger, og ekstremt virkningsfulle lydeffekter. Og fra første bilde viser Juliette Binoche hvorfor regissør Erik Poppe regner henne som en av verdens aller ypperste skuespillere, med sin intense tilstedeværelse.
Kontrasten til Rebeccas hjemmeliv i Dublin etter hjemkomsten kunne ikke vært større. Stillheten og freden, de vakre naturbildene, bølgene som får slå opp på stranden i fred. Rebecca velger familien, og gjør sitt beste for å være en slik mor og kone de vil hun skal være. Men tiden står så stille. Alle rundt henne er så opptatt av sin små og trivielle i-landsproblemer.
Poppe lykkes stort i å la oss se verden med Rebeccas øyne, vi merker hennes kjedsomhet og rastløshet. Men en utstrakt bruker av piano og strykere blir en litt for ferdigfølt og lettvint måte å skildre Rebekkas indre følelsesliv på i lengden.
Et intenst raseri har alltid vært Rebeccas drivkraft. Raseri for at folk er mer opptatt av Paris Hilton enn de fryktelige lidelsene. Men har også spenningen blitt et nødvendig dop? Eller er jobben rett og slet et kall? Folk hun treffer synes jobben hennes er "sååå spennende". Men når til og med hennes egen familie er mer opptatt av sin egen frykt og sin egen trivsel enn de grusomme skjebnene Rebecca ønsker å vise verden, hva oppnår hun egentlig med å risikere livet da? Dette er bare ett av flere dilemmaer rundt Rebeccas jobb og livet utenfor.
"Tusen ganger god natt" gir ingen klare svar på de infløkte dilemmaene. Men den gjør akkurat det Rebecca forsøker å gjøre gjennom jobben sin: vise verden som det kompliserte stedet den er. Og gi oss innsikt og ettertanke som blir nyttig å ha med oss i bagasjen videre.