"Alabama & Monroe", eller "The broken circle breakdown" som filmen heter internasjonalt, er en livsbejaende, sterk og dypt gripende kjærlighetshistorie mellom den banjospillende amerikaentusiasten Didier og den rockabilly-stilige tatovøren Elise. Kjærligheten slår ned som et lyn i de ulike, alternative sjelene, og de skaper seg en tilværelse av tilsynelatende ren idyll og lykke. Elise blir med i Didiers bluegrassband, og musikken de framfører er lykkebringende vakker.
Datteren Maybelle kommer, ikke akkurat planlagt, men blir et fantastisk tilskudd i parets vidunderlige verden. Men så blir Maybelle alvorlig syk. Hva skjer med den sorgløse kjærligheten når tragedien rammer og gjør gode dager til onde?
Historien om Elise og Didier er klippet i småbiter og satt sammen igjen, men den ikke-lineære fortellerstrukturen er aldri forvirrende. Tvert imot bidrar den, sammen med fiffige kameravinkler, til å forsterke uforutsigbarheten og nerven i filmen. Vi blir tatt med på en berg— og dalbanetur gjennom hele følelsesregisteret: glede og sorg, maktesløshet og fortvilelse. Det er så lett å like og engasjere seg i paret, varmt og glitrende spilt av hovedrolleinnehaverne.
Elise og Didier oppdager begge at når sorg og smerte er i ferd med å fortære dem, blir forskjellene mellom dem klarere. De oppdager også begge at det lindrer å ha noen å klandre, noen å hate. Mens Elise klandrer seg selv og ektemannen, finner Didier sitt hatobjekt i den amerikanske presidenten George W. Bush. Og mens bluegrassbandet gjør det stadig bedre for et stadig større publikum, går det utforbakke for kjærligheten.
"Alabama & Monroe" har ikke noe budskap utover å skildre intens kjærlighet som blir satt på harde prøver. Det gjør den til gjengjeld både vakkert og vondt.